Introduksjon til faget politikk og menneskerettigheter Del I

Introduksjon til faget politikk og menneskerettigheter Del I (kapittel 1 - 4)

Godt samfunn og lykkelige mennesker? • Norge er verdens beste land å bo i, ifølge FN, men likevel er vi ikke lykkeligere enn før, • Ikke minst fordi vi har stadig større forventninger, og vi har: – – – Sosiale og økonomiske forskjeller Rusproblemer Ensomme eldre og enslige Depresjoner og selvmord Miljøproblemer • Politiske diskusjoner dreier seg i stor grad om hvordan problemer (byrder) oppstår, henger sammen og kan løses, og ikke minst om fordeling av knappe goder som mat, bolig, arbeid, utdanning, arbeid, inntekt, trygghet, miljø

Fordeling av goder og byrder • Mange aktører deltar: – Nasjonalt: Stortinget, kommunestyret, bedrifter, organisasjoner, medier, domstoler – Internasjonalt: Internasjonale statlige organisasjoner (FN, WTO, EU), internasjonale ikke-statlige organisasjoner (Røde Kors, Redd Barna), internasjonale bedrifter (transnasjonale selskaper: Nike, Microsoft, Mc. Donald’s, BP) • Ofte systematisk skjev fordeling • Rettferdig fordelig kan styres ved at – – Alle får like mye av et gode? Alle har samme rett til et gode? En byrde oppveies av et gode? Alle får etter behov?

Frihet og trygghet, interesser og verdier • Frihet eller trygghet: – Eksempel I: Et fattig land gir frihet fra statlig tvang og statlige påbud (politi, skatter, avgifter), men samtidig utrygghet i form av vold, sult og sykdom – Eksempel 2: overvåkning og kontroll som følge av terrorfrykt • Interesser eller verdier: – Interesser dreier seg om penger, tid, materielle goder, naturressurser og eiendom – Verdier dreier seg om etikk, moral, religion, synet på menneskeverd og demokrati vanskeligere å finne et kompromiss ved en verdikonflikt

Hva er politikk? • Definisjon av politikk: Beslutningsaktivitet som har betydning for samfunnet og fellesskapet. Viktig blir da … • Fordeling av goder og byrder (skatter, avgifter, verneplikt + internasjonalt: tollmurer, boikott) • Valg av prinsipper og verdier • Hvem eller hva som skal prioriteres • Lovvedtak på grunnlag av dette – Nasjonalt og internasjonalt: folkeretten, konvensjoner • Strategier eller løsninger for å realisere felles mål og dekke felles behov – Nasjonalt og internasjonalt: konfliktløsning

Hvem driver med politikk? • Offentlig politikk gir lover og reguleringer for alle innbyggere, bedrifter og organisasjoner • Offentlige organer fins på statlig (Stortinget, regjeringen), fylkeskommunalt og kommunalt nivå – i tillegg til internasjonale statlige organisasjoner som FN, WTO og EU • Ikke-offentlig politikk foregår i bedrifter, medier og organisasjoner: – En bedrift legges ned: tap av arbeidsplasser og skatteinntekter – Aviser og TV-kanaler tar opp saker – Forhandlinger om lønn, arbeidstid og pensjonsalder • Politikk er mer enn selve vedtaket! • Deltakerne kalles politiske aktører

Privat og offentlig sektor • Den offentlige politikken legger rammer for fellesskapet, fastsetter lover og reguleringer som alle innbyggere, bedrifter og organisasjoner må respektere • Den offentlige sektoren er den delen av samfunnet som tar politiske beslutninger, og der befolkningen møter offentlige tjenester: undervisning, legebehandling, eldreomsorg • Den private sektoren er de områdene i samfunnet som i stor grad er åpne for enkeltmenneskets valgfrihet og frie samhandling med andre: det sivile samfunnet, ikkestatlige organisasjoner og markedet

Det sivile samfunnet og markedene • Vi finner et mangfold av frie, uavhengige grupper og organisasjoner, og borgerne kan i et moderne demokrati søke kunnskap, diskutere, kritisere og organisere seg uten at det offentlige griper inn • De private organisasjonene (LO, NHO, YS, Unio, Akademikerne , Norges Bondelag, Finansnæringens Fellesorganisasjon, Norges Rederiforbund) spiller en sentral rolle i samspillet mellom privat og offentlig sektor og fremmer ønsker og krav overfor politikerne • Markedene er en møteplass mellom tilbydere (selgere) og etterspørrere (kjøpere) av knappe goder, og prisen på godet blir avgjort av hvor mye som blir tilbudt, og hvor stor etterspørselen er • I dagligtalen snakker vi om markedet i entall, men det fins flere markeder: arbeidsmarkedet, boligmarkedet, finansmarkedet etc.

Markedene og den offentlige politikken • Moderne samfunn har to arenaer • Samspill mellom markedene og den offentlige politikken: fordeling av goder: – I vår tid er de fleste større stater og – Fordeling gjennom offentlig samfunn kjennetegnet av et nært politikk: Lokale, nasjonale og samspill mellom offentlig politikk og internasjonale styringsmarkedene organer gjør viktige prioriteringer og vedtak, for – Vil offentlig styring uten marked ende i eksempel statsbudsjettet fattigdom og diktatur, og markeder uten offentlig politikk ende med kaos – Fordeling gjennom markeder, og utnytting av mennesker og der de som leverer godene, ressurser? vanligvis har økonomisk gevinst som hovedmål – Det sentrale spørsmålet er hvor grensa skal gå mellom den offentlige • Både på markedene og i den politikken på den ene siden og det offentlige politikken skjer mye av private næringslivet og markedene på fordelingen gjennom den andre forhandlinger, for eksempel tariffforhandlinger (forhandlinger om • Det norske arbeidsmarkedet er et godt lønns- og arbeidsvilkår) eksempel på samspill mellom offentlig regulering og markedets frie konkurranse i sterk kontrast til Asia

Fra nattvekterstat til velferdsstat • Oppgavene til nattvekterstaten på 1800 -tallet var å verne liv, eiendom og landets grenser (politi, rettsvesen og forsvar) - og ellers gjøre minst mulig • I siste halvdel av 1900 -tallet vokste velferdsstaten fram i Europa, en aktiv stat med mange flere oppgaver: – trekke inn penger fra markedet i form av skatter og avgifter for å finansiere velferdsordninger – Regulere og overvåke markedet • Etter andre verdenskrig har det vært økende enighet om at staten skal ha et betydelig ansvar for befolkningens levekår, dvs. politisering av samfunnet, at alle er påvirket av politiske vedtak fra vugge til grav: barnetrygd, skole, arbeidsmiljø, ledighetstrygd, kollektivtransport, pensjoner, aldershjem

Privatisering og liberalisering • I de siste tiårene har privatisering og liberalisering kommet på dagsordenen, særlig fra 1980 -tallet, dvs. at mange politikere vil redusere den offentlige reguleringen på en rekke områder: åpningstider i butikkene, boligmarkedet, flere TV- og radiokanaler • Privatisering vil si at private bedrifter overtar ansvaret for vare - og tjenesteproduksjon som tidligere har vært utført av offentlig sektor • Liberalisering blir i politisk sammenheng brukt om en overgang til mindre statlig kontroll og styring • Nivåer og systemer: Fordelingen av goder blir ofte avgjort gjennom et samspill mellom ulike nivåer i den offentlige politikken: det lokale (bydelen, kommunen), det regionale (fylket), det nasjonale (staten) - og det internasjonale, som blir stadig viktigere • Politikkens hensikt: – Konfliktperspektiv: bitre maktkamper, uforenlige interesser og verdier i alle samfunn gjør full enighet utenkelig, et realistisk eller skeptisk syn på verden – Harmoniperspektiv: samarbeid mellom politikerne for oppnå enighet og finne felles interesser, et idealistisk syn med tro på at verden kan forandres

Maktens tre ansikter • (I) Makt i åpne konflikter – Åpen maktbruk i politikken handler ofte om å vinne fram med de sakene, problemene og løsningene som en selv er opptatt av – I den offentlige politikken møter vi dette bl. a. når to partier kappes om å få forslaget sitt vedtatt på Stortinget, eller når en stat invaderer en annen, • noe som kan ende med at den ene parten til slutt gir seg som følge av den andres tvang, press, trusler eller overtalelse, andre ganger kan resultatet være kaos og brutalitet – I moderne samfunn foregår mye av den åpne rivaliseringen i mediene

Maktens tre ansikter • (II) Usynlig makt over dagsordenen • (III) Makt over tenkemåter – Hvilke politiske temaer og – Annonser, plakater og filmer kan alternativer som skal vurderes, forme våre oppfatninger om hva kan være avgjort på forhånd, som er bra og ønskelig: Denne nærmest i det skjulte, kanskje formen for makt dreier seg om har elitene og ekspertene evnen til å påvirke andres innenfor politikk og medier holdninger og tenkemåte, og den makt til å hindre at visse saker fins på alle samfunnsområder, ikke kommer på dagsordenen, og at minst i politikken visse løsningsalternativer aldri – Det dreier seg om hvilke meninger vinner fram? som blir dannet om en sak, satt på – Når mektige grupper i spissen kan vi si at det dreier seg samfunnet samhandler over tid, om makt til å ”programmere” dannes det mønstre eller andres oppfatninger strukturer som de selv har – Fattige mennesker er mange steder fordeler av, strukturell makt: opplært til å tenke at de bedrestilte Har olje- og bilindustrien ønsker at de skal tenke at ”de bremset utviklingen av herskende tanker er de herskendes miljøvennlig drivstoff? tanker”: Eliten beholder sine – I diktaturer blir krav om posisjoner og privilegier fordi den menneskerettigheter holdt har makten over måten store unna dagsordenen ved at staten samfunnsgrupper tenker på: kontrollerer mediene ideologisk hegemoni

Maktressurser – kilde til makt • Maktresurser hos enkeltpersoner: – Selvtillit - Kunnskap – Penger - Talegaver – Utseende - sosial status – Utstråling - Gode kontakter – Formell eller uformell posisjon, for eksempel en lederstilling • Maktressurser hos grupper (stater, organisasjoner, bedrifter): – Mange medlemmer - Nettverk – En viktig posisjon - Medietekke – Kontroll over informasjon – Kunnskap og kompetanse – Militære ressurser – Moderne teknologi – Økonomiske ressurser – Religiøs og politisk påvirkningsevne

Maktressurser er ikke alltid makt • USA - med alle sine maktressurser – har gjort mange forsøk på å endre det politiske styret på Cuba – uten å klare det • Mange stater, samfunn og grupper er tilsynelatende rike på maktressurser, men velger samarbeid, kompromissvilje og ydmykhet i politiske oppgjør. Det kan ha sammenheng med at en ofte i det lange løp får mer igjen for å være smidig enn konfronterende; særlig taperne fra andre verdenskrig er forsiktige med å vise makt…

Makten og de politiske aktørene • Begrepet stat brukes som en fellesbetegnelse for – Statsorganene som skal stå for styringen i et land (regjeringen, Stortinget, domstolene) – Politiske enheter, riker og land i det internasjonale samfunnet • Stater og deres styringsorganer må ha full suverenitet: – Ytre suverenitet: kontroll over grenser og landets ressurser – Indre suverenitet: kontroll og innflytelse over som skjer innad i samfunnet • Statens suverenitet bør basere seg på anerkjennelse og respekt i befolkningen, også kalt legitimitet, gjennom bl. a. frie, rettferdige valg • Statlige myndigheter må vise styringsevne og handlekraft for at suvereniteten og legitimiteten ikke skal svekkes, og andre stater vil miste respekt og tillit til en stat som ikke makter å realisere viktigere interesser og mål • Statlige organer samarbeider med lokale og regionale organer, og er på den andre side opptatt av å forsvare landets interesser i forhold til andre stater, har lokalsamfunnet og verdenssamfunnet på hver sin side • Andre aktører som presser staten på den internasjonale arenaen: – Kulturelle og religiøse fellesskap, medier og nyhetsbyråer, politiske partier, internasjonale statlige organisasjoner, internasjonale ikke -statlige organisasjoner, ansatte i forvaltningen, nasjonale og internasjonale bedrifter, uformelle elitegrupper og andre pressgrupper

Menneskerettigheter • Menneskerettigheter er kommet på dagsorden pga. mer kunnskap om brudd på rettighetene • Menneskerettigheter innebærer at ”alle mennesker er født like og har de samme rettigheter” – og gjelder også for innbyggere i stater der rettighetene brytes • Rettighetene – Gjelder som regel enkeltindivider – Sier hva myndighetene skal eller ikke skal gjøre – Er universelle (gjelder alle) – Har forrang framfor andre hensyn – Er minimumsstandarder (kan stille strengere krav) – Er dynamiske (tilpasser seg endrede forhold) • Ulike typer rettigheter: – Sivile og politiske rettigheter • Trosfrihet og ytringsfrihet • Rettssikkerhet • Demokratiske rettigheter – Økonomiske og sosiale rettigheter • Retten til eiendom, arbeid og rimelige arbeidsforhold • Helse og utdanning • Frihet fra sult – Andre typer rettigheter som har kommet til • Kulturelle rettigheter • Rettigheter spesielt for noen grupper: barn, urfolk osv.

Fra naturrett til menneskerettigheter • Stoikerne i antikken lanserte tanken om naturretten – Naturretten var ofte generelt formulert og ikke juridisk forpliktende • Tenkingen omkring menneskerettigheter fikk et gjennombrudd på 1700 -tallet (uten å gjelde kvinner, slaver, fattigfolk): – Den amerikanske menneskerettighetserklæringen 1776 – Den franske menneskerettighetserklæringen 1789 – Den norske grunnloven 1814 • FNs verdenserklæring om menneskerettigheter 1948, generelt formulert, men forpliktende for medlemslandene – Tolkes forskjellig i ulike land • Statens forpliktelser: – Noen menneskerettigheter (sivile og politiske) setter grenser for hva staten kan gjøre: • Ytringsfrihet og trosfrihet • Forbud mot vilkårlig fengsling – Andre (økonomiske og sosiale) innebærer at staten må være aktiv og • sørge for at borgerne får sine grunnleggende behov dekket – Juridiske rettigheter: • Når stater undertegner konvensjoner, er de forpliktet til å følge disse rettighetene, – som også kan skrives inn i grunnloven eller i egne menneskerettighetslover • Menneskerettighetene er også en viktig del av folkeretten (rettsregler som gjelder mellom stater)

Demokrati og diktatur • 82 av 200 stater er fullt demokratiske, ifølge FN-rapport • Diktatur er det i stater der én person eller en liten gruppe bestemmer – Fåmannsvelde kalles oligarki: én gruppe har politiske hegemoni – Eneherskere styrer ut fra egne interesser og tar i bruk vold og tvang og setter ofte lover og forfatninger til side • I et totalitært diktatur har lederne total makt, skillet mellom offentlig og privat brutt ned, statens mening påtvinges borgerne ved sensur, propaganda og forfølgelse av avvikere, borgerne må stille opp og er til for staten/lederne, ett parti og én ideologi gjennomsyrer samfunnet • I et autoritært diktatur lar man i større grad folks tanker og privatliv være i fred, åpen kritikk blir det slått hardt ned på

Ulike former for demokrati • Demokrati er en gammel gresk betegnelse for folkestyre, demokratiske styreformer har som mål å hindre at makten samles på få hender, og det fins to hovedtyper: – Direkte demokrati: folket stemmer selv over politiske forslag, slik borgerne gjorde i antikkens Hellas, og vår tids folkeavstemninger minner om denne typen – Indirekte demokrati (representativt demokrati): Folket velger ut en gruppe representanter som gjør politiske vedtak på vegne av innbyggerne, og den norske styreformen i dag bygger på dette prinsippet

Pluralisme og representativt demokrati • Pluralisme er et kjennetegn på demokrati, og vår tids demokratier er mer eller mindre pluralistiske, noe som kjennetegnes av et mangfold av frie (uavhengige) partier, medier og organisasjoner, og som er det motsatte av ensretting • Krav til representativt demokrati i praksis: – Stemmerett, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet for alle – Mangfold av informasjonskilder – Fri konkurranse om stemmene – frie og rettferdige valg – Folkevalgt innflytelse: En må ha ordninger som sikrer at valgene faktisk får følger for politikken som blir ført • Men mange har kritisert at den liberale, vestlige demokratiformen settes opp som et ideal for alle: • Tilhengerne av deltakerdemokrati hevder at den representative styreformen kan føre til at velgerne blir for passive • Tilhengerne av konkurransedemokrati krever langt mindre av befolkningen, de hevder at innbyggernes politiske aktivitet bare skal bestå i å velge mellom konkurrerende eliter (partier), eventuelt skifte dem ut ved neste valg • Tilhengerne av dialogdemokrati mener at representativt demokrati skaper motsetninger og maktkamp, som bare fremmer elitenes kortsiktige interesser • Sosialister hevder ofte at den representative demokratiformen som praktiseres i dag, gir folket en falsk følelse av å styre, og i virkeligheten bare tjener de rikeste og mektigste

Valgkanalen: styringsorganer, partier og velgere Del II (kapittel 5 – 7)

Beslutningsprosessen og Snøhvit • Utbyggingen av Snøhvit-feltet var vedtatt av Stortinget i mars 2002 • Miljøorganisasjonene protesterte på grunn av utslipp av klimagasser og faren for uhell • ESA (det europeiske overvåkingsorganet for EØS-avtalen) ble kontaktet og argumenterte med at løftet om skattelette for Snøhvit-utbyggerne brøt prinsippet om konkurranse på like vilkår, noe som først stanset arbeidet • Utbyggingen i gang igjen etter et norsk forslag om å endre statens støtte til utbyggingen • Beslutningsprosessen: et samspill mellom offentlige beslutningsorganer (Stortinget, regjeringen, statsforvaltningen) og aktører utenfor styringskjeden: norske interesseorganisasjoner og internasjonale aktører

Beslutningsprosessen & styringskjeden • Den politiske styringskjeden: Stortinget, regjeringen, departementene • Styringskjeden viser oss de viktigste politiske organene og hvordan de fungerer i forhold til hverandre i demokratiet vårt, tar utgangspunkt i at makten skal bygge på folket, og at staten forvalter makten deres ved at • folket velger representanter til Stortinget • Stortinget delegerer makt til regjeringen • Regjeringen samarbeider tett med statsforvaltningen, der det sitter ikkepolitiske, fast ansatte, fagpersoner • De ansatte i statsforvaltningen (departementer, direktorater m. m. ) setter i verk politiske vedtak overfor folket • Folket gir tilbakemelding til de folkevalgte ved neste valg: gir ny tillit eller velger andre • Beslutningsprosessen: reglene for hvordan vedtak blir fattet – Regjeringen utarbeider forslag i samarbeid med statsforvaltningen – Stortinget gjør endelig vedtak – Regjeringen får ansvaret med å sette i verk vedtakene i praksis – Statsforvaltningen setter nye vedtak ut i livet overfor folket: utgangspunktet for styringskjeden

Politiske kanaler • Vi har et spekter av påvirkningskanaler: – I valgkanalen kan de som har stemmerett, påvirke gjennom å velge mellom partier, kjernen i demokratiet – I tillegg har vi • Mediekanalen • Organisasjonskanalen • Aksjonskanalen som skal gi borgerne muligheter til å påvirke gjennom medier, organisasjoner, aksjoner og kampanjer • Internasjonalt press: internasjonale avtaler, rettsregler og press fra andre stater, internasjonale organisasjoner og bedrifter

Styringskjeder på ulike nivåer: Staten Fylkene Kommunene Det er et viktig skille mellom de utskiftbare politikerne i regjeringen, Stortinget, fylkestingene og kommunestyrene på den ene siden og de fast ansatte byråkratene som skal være politikernes lojale hjelpere, på den andre • Felles for alle ansatte i forvaltningen på alle nivåer er at de må rette seg etter dem som er politisk valgt • Det er også et skille mellom politikerne, nemlig mellom folkevalgte organer (f. eks. Stortinget) og de som foretar den daglige politiske styringen i utøvende organer (f. eks. regjeringen) • • Stortinget Regjeringen Statsforvaltningen * Departementer * Direktorater * Lokal statsforvaltning Fylkestinget Fylkesutvalget Fylkeskommunale råd og utvalg Fylkesadministrasjonen (-forvaltningen) Kommunestyret Formannskapet (Byrådet) Kommunale råd og utvalg Kommuneadministrasjonen (-forvaltningen)

Styringskjedens grunnlag • Statsforfatningen, der reglene bygger på to kilder – Grunnloven: nedskrevne prinsipper for den norske staten – Sedvane: etablert praksis som kan sidestilles med skrevne prinsipper • Grunnlovens opprinnelige tre hovedprinsipper: – Maktfordeling: Statens makt er fordelt på tre organer, som kontrollerer hverandre for å hindre maktkonsentrasjon – Folkesuverenitet: All makt skal bygge på folket, som selv skal utpeke sine lovgivere – Borgerrettigheter: ytringsfrihet, trosfrihet, rettssikkerhet m. m. • Maktfordeling i praksis: – Kongen (eller kongens råd: regjeringen) har utsettende veto: kan utsette iverksetting av nye lover som Stortinget har vedtatt – Domstolene kan avvise nye lover som de mener er i strid med Grunnloven: prøvingsretten – Stortinget kan stille regjeringen for riksrett, en spesiell form for domstol, dersom det mener at regjeringen har gått på tvers av lover og forfatningen

Parlamentarisme • Fra sedvane til grunnlov – Kjernen i dagens parlamentarisme er at det er flertallet på Stortinget som bestemmer hvilket parti (eller hvilke partier) som får danne regjering – og hvor lenge regjeringen får sitte, noe som altså innebærer at den må gå av hvis den ikke lenger har stortingsflertallets tillit – Parlamentarismen var et eksempel på sedvane (konstitusjonell sedvane) fram til 2007, da prinsippet ble nedfelt i Grunnloven – Derfor var – og er det fortsatt – grunn til å spørre om Grunnloven er viktig eller gir et helt ufullstendig bilde av hvordan styringen foregår: Har Eidsvollsmennene gått ut på dato? • Ofte har regjeringspartiet (eller regjeringspartiene) ikke flertallet på Stortinget, mindretallsparlamentarisme, som enkelte mener bryter med de opprinnelige tankene bak parlamentarismen • Da må regjeringen samarbeide med Stortingets opposisjon for å få flertall forslagene sine • Regjeringen må ikke alltid få flertall for alle sakene, men mister fort tilliten hvis den ofte blir nedstemt Parlamentarismen tenkte de ikke på!

Partienes oppgaver • Partiene er bindeledd mellom velgerne og styringsorganene siden det er deres kandidater som blir valgt inn på Stortinget, fylkesting og kommunestyrer • Partiene prøver å få innflytelse over samfunnsutviklingen ved å stille kandidater til valg til de politiske styringsorganene • Partiene har to ansikter – Ett rettet mot velgerne for å skaffe seg popularitet, som gir makt – Ett rettet mot medlemmene i arbeidet for å bygge en sterk organisasjon • Partienes funksjoner – Mobilisere og rekruttere flest mulig velgere og medlemmer gjennom kampanjer – Politisk sosialisering ved å spre kunnskap, skolere medlemmer og tillitsvalgte og arbeide for å få nye kandidater til politiske verv – Politiske verksteder for diskusjon, utvikling av planer og strategier – Formulere politiske mål ved at ulike politiske programmer lages og problemer avdekkes – Utgjøre alternativer ved valg, der de konkurrerer om velgernes stemmer – Bidrar til ansvarlig styring av samfunnet

Det norske partisystemet Stortingsvalget 2009 2005 • Tradisjonelt plasseres partiene på en skala fra venstresida via sentrum til høyresida, en inndeling som i stor grad baseres på ulike syn på statens rolle – Venstresida ønsker • En stor, aktiv stat • Omfordeling med et relativt høyt skattenivå • Rødt, SV og AP: i dag sosialdemokratiske – Sentrum • Venstre, Kr. F, SP – Høyresida ønsker • Flere private aktører • Mer markedsstyring • Høyre, Fremskrittspartiet

Hovedtendenser i norsk politikk • Partienes standpunkter beveger seg • Partiene har blitt mindre opptatt av inn mot sentrum: Undersøkelser ideologiske prinsipper etter andre viser at for eksempel AP og Høyre verdenskrig, noe som innebærer at ofte stemmer likt i Stortinget de har blitt mer pragmatiske • Det vil si at det er liten grad av • Tradisjonelt sett har Senterpartiet polarisering i det norske partiforsvart bøndenes interesser, systemet: relativt små motsetninger i Arbeiderpartiet industriarbeidernes praktisk politikk. interesser og Høyre de øverste samfunnslagene, noe som i mindre – På den annen side er økt grad stemmer i dag oppslutning om høyresida på • Høyre og Arbeiderpartiet stemmer bekostning av sentrum et ofte likt i viktige saker i Stortinget, eksempel på polarisering saker som ikke direkte angår synet • Noen saker viser imidlertid tydelige på statens rolle og nivået på skatter fronter i norsk politikk og avgifter, for eksempel – Innvandring – Miljøpolitikk – EU – Utenrikspolitikk – Sykepenger – Privatisering

Norsk politiske historie: demokratisering og velferdsstat • Embetsmannsstaten: Tidlig på 1800 tallet var regjeringen, forvaltningen og til dels Stortinget dominert av embetsmenn, og idealet var frie, upartiske stortingsrepresentanter • Utover på 1800 -tallet var det fokus på allianser for å få gjennomslag: – Dype skiller mellom by og land – Bøndene mer aktive – Fra 1870 -tallet: allianse mellom bønder og akademikere fra byene • Krav om at regjeringen skulle ha møteplikt i Stortinget førte til at opposisjonen og stortingsflertallet dannet Venstre og fikk tilkjempet seg regjeringsmakt: parlamentarismen • Høyre oppsto blant embetsmennene • Industrialiseringen førte til arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (1887), vokste pga. allmenn stemmerett for menn (1898), revolusjonært ca. 1920, men så mer moderat igjen (Norges Kommunistiske Parti brøt ut i 1923) • Venstre mistet medlemmer og velgere – Bondepartiet (1921) SP – Kristelig Folkeparti (1933) • Norge innmeldt i NATO i 1949: utenrikspolitisk opposisjon i AP: – Sosialistisk Folkeparti (1961) – Utvidet til SV pga. EF (EU) (1973) • Anders Langes Parti (siden FRP) i protest mot skatter, avgifter og offentlige inngrep (1973)

Utvikling av partisystemet • Topartistat 1884 -1906: • Borgerlig samarbeid og høyrebølge 1965 -1990 – Venstre mot Høyre – H, V, Kr. F og SP dannet regjering • Ustabil flerpartistat 1906 -1940: 1965 -71 med flertall sammen på – AP vokste etter utvidelse av Stortinget stemmeretten og ny valgordning – Skiftende regjeringer pga. kampen og utfordret de gamle partiene, om EF (EU), men mest regjeringssamtidig som BP ble stiftet som makt for AP fjerde aktuelle regjeringsparti; skiftende regjeringer inntil AP – Høyre alene eller sammen med dannet regjering i 1935 med Kr. F og SP 1981 -86 og 1989 -90 – støtte av BP (kriseforliket) i konkurranse med AP • ”Ettpartistat” 1945 -1965: • Ustabilitet og borgerlig splittelse 1990 -: – APs glansperiode under gjenreisingen av landet etter – AP i mindretall, men med krigen med reint flertall på regjeringsmakt i lange perioder Stortinget til 1961, deretter som – Sentrumsregjering 1997 -2000 regjeringsparti fortsatt , men med – Regjering av H, Kr. F og V 2001 -05 støtte av SF på Stortinget – Regjering av AP, SV og SP 2005 -

Partiene som organisasjon • Partienes finansiering: – Statlige tilskudd – Medlemskontingent – Støtte fra organisasjoner og bedrifter • Partienes organisasjon – Landsmøtet • Utsendinger fra lokallag i kommuner og bydeler og fylkeslag • Partiets øverste organ • Vedtar partiets program • Velger partiets ledelse – Landsstyret – Sentralstyret – Partilederne (leder, nestleder(e)) – Sekretariatet (ansatte med lønn) – Ungdomspartiet (AUF, UH, UV osv. ) – Kvinneorganisasjonen • Partiene er både styrket og svekket: Medlemstallet og aktiviteten blant medlemmene har falt, men den sentrale organisasjonen er styrket, ikke minst på grunn av de siste tiårenes statsstøtte • De norske partiene blir i stadig større grad konkurrenter om de samme velgerne, som i stadig større grad befinner seg i det midterste området på venstre-høyreskalaen • AP og H har framstått som massepartier, med mange medlemmer og en sterk og aktiv partiorganisasjon • Andre har fått merkelapper som interessepartier (SP) eller livssynspartier (Kr. F), i tillegg til at de har hatt trekk fra massepartier • Forskere mener at det er tendenser til at partiene utvikler seg til såkalte nettverkspartier, som legger vekt på uformelle nettverk og den sentrale partiledelsens forhold til mediene

Politiske ideologier og partier • Liberalismen er opptatt av frihet for • Sosialismen oppsto i arbeiderklassen enkeltmennesket med industrialiseringen for et samfunn med mindre sosiale forskjeller – Politiske liberalisme ville innføre og mer statlig eiendom og kontroll demokratiske reformer: Venstre fra 1884, etter hvert liten strid om slike – Kommunistene ville innføre demokratiske rettigheter sosialismen ved en revolusjon: AKP, forløper til Rødt, i 70 -åra – Økonomisk liberalisme er for markedsøkonomi og kapitalisme med – Sosialdemokratene ville gradvis få statlige reguleringer og lave skatter endre samfunnet gjennom og avgifter, først Høyre og siden i demokratiske beslutninger: større grad Fremskrittspartiet dagens Arbeiderpartiet og SV – Sosialliberalismen vil ikke la friheten • Fascismen oppsto i mellomkrigstida gå på bekostning av svake grupper: som motvekt mot kommunismen, Venstre og andre partier i sentrum antidemokratisk, dyrking av fører, disiplin, lydighet, vold og nasjon • Konservatismen ville bevare tradisjonelle verdier, bl. a. eiendomsrett, og kunne lett – Korporativisme: statlig kontroll samarbeide med økonomisk liberale om med næringslivet og folket borgerlig politikk, f. eks. Høyre, mens Kr. F gjennom organisasjoner er mer verdikonservativt og sosialliberalt – Nazisme: ekstrem rasisme

Stemmeretten • Stemmeretten er et viktig gode, bl. a. fordi vi velger fordelingen av plassene, mandatene, i Stortinget, og dette avgjør igjen hvem som danner regjering • Alle norske statsborgere over 18 år, eller som blir 18 år i valgåret, kan stemme ved stortingsvalg • Ved lokalvalg også utenlandske statsborgere som har bodd i landet sammenhengende i over 3 år • Historisk utvikling – 1814: menn over 25 år med eiendom og bra stilling (borgere, bønder og embetsmenn) – 1898: stemmerett for alle menn – 1913: allmenn stemmerett for kvinner (gradvis innført) – 1978: stemmerettsalderen satt ned fra 20 til 18 år (via 23 og 21) • Velgerne ser i dag ut til å være i drift mellom partier mer enn før – Mellom stortingsvalgene i 2001 og 2005 skiftet 40 % av velgerne parti - og – To av tre var lenge i tvil om hvilket parti de skulle stemme på • Fram til begynnelsen av 70 -årene var det tydelige sammenhenger mellom sosiale grupper og partitilknytning, noe som ikke lenger er så tydelig • Fornuft eller følelser? – Har vi mest den rasjonelle velger som setter seg inn i de ulike partienes standpunkter og nøye overveier hvilket parti som er mest i samsvar med egne ønsker og interesser? – Har vi heller velgere som er påvirket av følelser og stemninger som de fanger opp fra mediene rundt valget?

Hvem stemmer på hvilke partier? • Kjønn: • Alder: – Kvinner stemmer oftere på – Unge velger ofte partier på partiene på venstresida, menn på ”ytterfløyene”: Rødt, SV, Fr. P høyresida: ”myke” (omsorg) mot – Eldre velger ofte AP, Kr. F, SP (mot ”harde” (økonomi) verdier? sentrum) • Sektor og yrke: – Jevn aldersfordeling blant Høyres – Offentlig ansatte velger oftere velgere (ofte middelaldrende) partier til venstre eller i sentrum: Flere velferdsoppgaver trygger – I 2005 hadde AP og Fr. P størst egne arbeidsplasser? oppslutning blant førstegangs– Privat ansatte velger ofte Høyre og velgerne Fr. P pga. vilkårene for næringslivet – Er alderen det avgjørende eller • Bosted: den generasjonen en tilhører? – AP står tradisjonelt i det indre • Utdanning: Østlandet, Trøndelag og Nord– AP, Fr. P har flest lavt utdannede Norge, Høyre rundt Oslo, andre byer og det sentrale Østlandet, – SV, Venstre og Høyre har størst sentrum (særlig Kr. F) og Fr. P på oppslutning hos langtids. Vestlandet, SP i Nord-Norge, utdannnede Trøndelag og det indre Østlandet

Hovedkonfliktlinjer i det norske politiske landskapet (skillelinjer mellom partiene) • Offentlig-privat-dimensjonen: offentlige versus private løsninger for skole, helse, eldreomsorg osv. , nivået på skatter og avgifter • Religiøs-sekulær-dimensjonen: moralsk-religiøse spørsmål og kristendommens stilling i samfunnet, jfr. abortsaken og motkulturene avholdssaken og lekmannskristendommen • Sentrum-periferi-dimensjonen: sentrale strøk versus utkanten, jfr. landbruksstøtte, distriktsutbygging og motkulturen målsaken • Vekst-vern-dimensjonen: miljøvern kontra økonomisk vekst, for eksempel spørsmålet om oljeboring utenfor Lofoten osv. og bygging av gasskraftverk med eller uten rensing • Global-nasjonal-dimensjonen: globalisering og internasjonalisering – Utenrikspolitikk (NATO, EU, WTO) • Innvandring-solidaritets-dimensjonen, holdinger til u-hjelp, asylsøkere osv. v Betyr tradisjonelle politiske skillelinjer mindre enn før? v Mange av skillelinjene har kanskje bare betydning for noen få partier? v Det er viktig for partiene å markere ”eierskap” mht. skole og eldreomsorg v Forskerne legger vekt på følgende for å forklare partivalg: ü Velgerens plassering langs skillelinjene ü Saker som får fokus i mediene ü Kobling mellom saker og tilliten til enkeltpartier

Valgdeltakelse • Frammøteprosent ved stortingsvalget i 2009: 76, 4 • De over 60 år har høyest valgdeltakelse • Lavest valgdeltakelse blant unge og svært gamle: De unge ble ikke ferdig sosialisert? • Fylkene i nord har lavest deltakelse, Akershus høyest • De med høy utdanning, inntekt og yrkesstatus har høyest deltakelse • Det at man velger ikke å stemme, kan være en bevisst politisk protest (valgstreik) eller mangel på kunnskap og interesse • Manglende deltakelse kan også være et uttrykk for at man er fornøyd med samfunnet, og at man ikke trenger å engasjere seg?

Stortingsvalg • Hvert av de 19 fylkene er en valgkrets og har et visst antall faste stortingsplasser, avhengig av befolkning og areal • Nominasjonsprosessen: Hvert av fylkeslagene setter opp en liste med kandidater som skal appellere til velgerne, og som derfor skal ha noe variasjon • Av totalt 169 plasser (mandater) på Stortinget er 150 fylkenes faste stortingsplasser og fordeles etter prinsippet om forholdstallsvalg: 30 % av stemmene for et parti i et fylke skal gi ca. 30 % av mandatene i fylket • 19 utjevningsmandater tildeles for å oppnå mest mulig matematisk rettferdighet i landet totalt (velges ett fra hvert fylke etter et innviklet system for utenforstående) • En sperregrense på 4 % av stemmene i landet som helhet kreves for å få utjevningsmandater, noe som er innført for å hindre at en rekke småpartier kommer inn (men et parti som får ett eller flere distriktsmandater selv om det har under 4 % på landsbasis, beholder selvfølgelig distriktsmandatet sitt (distriktsmandatene sine) • Derfor er det en del ”bortkastede” stemmer…

Alternativer til vårt system • Folkeavstemninger: direkte demokrati – Sveits: Folket kan selv ta initiativ til å avgjøre saker selv, og systemet er en viktig del av landets system – Norge: Her har vi prinsippet om referendum, noe som innebærer at politikerne legger et spørsmål fram for folket, men bare seks ganger siden 1905, og resultatet av folkeavstemningen er rådgivende, ikke bindende, men de folkevalgte vil stort sett følge ”folkets råd”: • 1905: unionsoppløsningen • 1905: styreform: monarki eller republikk • 1919: forbud mot brennevin og sterkvin • 1926: oppheving av forbudet • 1972: EEC/EF (EU) • 1994: EU v. Avstemninger lokalt, f. eks. om nynorsk eller bokmål • Storbritannia (og mange andre land): flertallsvalg i enmannkretser: Hver av de 651 valgkretsene velger ett medlem til parlamentet, og den kandidaten som får flest stemmer, vinner selvfølgelig: flertallsvalg – i motsetning til vårt forholdstallsvalg i flermannskretser Ø Dette fremmer et topartisystem, i dette tilfellet Conservative Party mot Labour Party, og der en stemme til mindre partier, som Liberal Democratic Party, lett regners som ”bortkastet”

Hva er en rettferdig valgordning? • Tre overordnede hensyn: – Prinsippet om matematisk rettferdighet: Plassene på Stortinget (mandatfordelingen) bør gjenspeile så mye som mulig mangfoldet av meninger i befolkningen – Handlekraftprinsippet: valgordningen bør øke sjansen for stabilt stortingsflertall med et styringstillegg: Det største partiet får noen mandater flere enn det stemmetallet skulle tilsi for å øke sjansen for at dette partiet kan skape flertall, alene eller i samarbeid med andre – Distriktsprinsippet: Fjerntliggende og tynt befolkede strøk bør være overrepresentert for at distriktet kan få tilstrekkelig antall talspersoner. • Det er vanskelig å forene alle disse prinsippene! • Problemer og debatt – Skal stemmene i utkantstrøk telle mer enn i sentrale strøk? – Bør hele landet være én valgkrets uten sperregrense? • Da ville Finnmarks stemmer ha forvunnet i mengden • Småpartier ville ha gjort det vanskelig å få et stabilt flertall – Er styringstillegget rettferdig? – Velgernes vandring et krisetegn? – Uklart skille mellom arbeiderklasse og borgerskap, det stemmes uavhengig av bakgrunnen vår – Forbrukermentaliteten gjør at vi velger partiet med best ”tilbud” – Partiet med beste virkemidler og valgkamp vinner – Partiene stadig mer like – Velgervandringen skyldes samfunnsendringer, ikke noe krisetegn for politikken?

Valgkanalen: nærmere fokus på styringsorganer Del III (kapittel 8 – 12)

Stortingets organisering • De 169 representerer både et parti og • Presidentskapet består av stortingset fylke presidenten og fem visepresidenter (første visepresident osv. ) • Plenum vil si et møte av alle 169 (Ved fravær sørger innpiskere i hvert v Makt i de lukkede rom: parti for at styrkeforholdet mellom ü Møtene i partigruppene og fagpartiene opprettholdes) komiteene er blant de viktigste i • Partigruppene, dvs. alle stortings. Stortinget, men møtene her er representanter i ett og samme parti, lukket, og offentligheten får ledes av en parlamentarisk leder, og normalt ikke vite hvilke partier her avgjøres det hva partiets repreog representanter som ga etter, sentanter skal stemme, og om et og hvilke som vant eventuelt mindretall må bøye seg for v Merk at det er slutt på inndelingen i flertallet i partiet (”partipisk”) Lagting og Odelsting: Stortinget • Fagkomiteene (12) er små utvalg, der vedtok i 2007 at fra 2009 (etter partienes andel skal være så nær sommerferien) skal represenmulig den de har i Stortinget, drøfter tantene ikke lenger deles inn i to saker innen et avgrenset område, alle kammer (som Representantenes forslag det skal stemmes over i Hus og Senatet i USA) under Stortinget, og leverer en innstilling, behandlingen av lover dvs. forslag til stortingsvedtak

Stortingets funksjoner • Lovgivende myndighet – Vedta nye lover når samfunnsutviklingen krever det (data) – Endre eksisterende lover når holdninger endres (abort, NRKmonopolet, partnerskap) • Bevilgende myndighet – Bevilge penger til ulike formål – Sørge for inntekter gjennom skatte- og avgiftspolitikken – Statsbudsjettet hver høst en hovedsak • Kontrollerende myndighet – Kontrollerer at regjeringens virksomhet er i samsvar med Stortingets vedtak • Behandler planer og retningslinjer for statens virksomhet Kr

Lovvedtak • Regjeringen tar gjerne initiativet, også • Fullmaktslover: Det blir stadig stortingsrepresentantene kan foreslå vanligere at Stortinget nøyer seg med å vedta fullmaktslover (rammelover), • Regjeringen får hjelp av departementet der de folkevalgte overlater til å utarbeide et konkret forslag forvaltningen å utarbeide de • Departementet nedsetter kanskje et detaljerte retningslinjene og utvalg av representanter fra ulike deler forskriftene for hvordan loven skal av samfunnet, organisasjoner bl. a. fungere i praksis • Departementet utarbeider et lovforslag • Grunnlovsendringer får en annen som sendes ut til høring (uttalelse) behandling ved at forslag skal være • Regjeringen sender sitt lovforslag over – kommet til Stortinget i god tid før til Stortinget som en proposisjon et stortingsvalg – og • I Stortinget behandles forslaget av en – kan ikke vedtas før etter valget fagkomité, som leverer en innstilling – Med et flertall på 2/3 • Innstillingen vedtas av Stortinget i plenum i to møter (tre dager imellom) • Lover og vedtak som innebærer at Norge må avgi noe av sin suverenitet, • Vedtaket sanksjoneres av Kongen for eksempel til en internasjonal • Regjeringen overlater til departementet organisasjon, krever 3/4 flertall av å iverksette vedtaket Stortinget i plenum

Budsjettvedtak • Regjeringen leverer et samlet forslag til statsbudsjett, Stortingsproposisjon nr. 1, til Stortinget tidlig i oktober hvert år • Statsministeren og Finansministeren i de sentrale rollene må ta mange hensyn – Budsjettbalanse: inntekter i forhold til utgifter? – Publikum: et budsjett til å vinne velgere? – Medlemmene og de tillitsvalgte i partiet: regjeringspartiets hjertesaker tilgodesett? – Partiene i eventuelle koalisjonsregjeringer: gjennomslag i deres hjertesaker? – Opposisjonen på Stortinget: støtte til eventuell mindretallsregjering? • Finanskomiteen prøver innen 20. 11 på bli enig om rammene, inntekts- og utgiftsnivået innen forsvar, justis osv. • Komitéforslaget behandles i plenum: Finansdebatten bestemmer rammene • Finanskomiteen overlater til de andre komiteene å behandle detaljene med utgangspunkt i budsjettforslaget og finanskomiteens rammer, organisasjoner og bedrifter møter til høringer i komiteene • Innen 15. 12 må budsjettinnstillingene legges fram for Stortingets plenum, som stemmer over de enkelte delene • Stortinget endrer lite på regjeringens forslag: utgifter er fastlagt på forhånd • Halvveis i året presenterer regjeringen revidert nasjonalbudsjett justert i forhold til den faktiske utviklingen

Stortingets kontroll med regjeringen • Kontrollen har to sider: – Når Stortinget har fattet et vedtak, vil det sikre seg at vedtaket blir fulgt opp i praksis – Har regjeringen fortsatt Stortingets tillit? Parlamentarismen gjør regjeringen ansvarlig overfor Stortinget, og den risikerer mistillit dersom den bryter lover eller går på tvers av stortingsflertallets intensjoner og ønsker • Stortingsdebattene gir regjeringen viktige signaler • Den tradisjonelle spørretimen: Statsråder svarer på spørsmål de har fått vite på forhånd • Den spontane spørretimen: Statsråder svarer på spørsmål de får i stortingssalen der og da • Interpellasjoner: spørsmål til statsråden som åpner for debatt, og som må besvares innen en måned • Fagkomiteene kan innkalle statsråder til å svare på spørsmål – I lukkede møter – I åpne høringer der publikum og presse inviteres

Mer om Stortingets kontrollorganer • Kontroll- og konstitusjonskomiteen – KK-komiteen overvåker arbeidet i regjeringen og kan iverksette gransking og åpne høringer, der statsråder og høytstående ansatte i statsforvaltningen må møte til utspørring med pressen til stede • Stortingets ombudsmann forvaltningen – Sivilombudsmannen er en klageinstans for de som mener at de har blitt ukorrekt eller urettferdig behandlet av forvaltningen, men gir bare uttalelser og råd • Riksrevisjonen gjennomgår regjeringens og forvaltningens pengeforbruk og vurderer om den er i samsvar med intensjonene • Riksretten består av seks personer utpekt av Stortinget i tillegg til representanter for Høyesterett • EOS-utvalget fører kontroll med at hemmelige tjenester innenfor politi og forsvar handler i pakt med lovverk og Stortingets intensjoner. Det gir også regjeringen råd om hvordan den skal forholde seg til direktiver fra EU-kommisjonen

Domstolene som lovgivende organ • Domstolene tolker og praktiserer lovene • De etablerer en praksis for eksempel med hensyn til straffeutmåling, spesielt dommer i Høyesterett blir retningsgivende for senere dommer og lovtolkning • Høyesterett har anledning til å stoppe lover som domstolen oppfatter som i strid med Grunnloven (prøvingsretten) • Domstolene står som forvalter av og garantist for viktige sider ved Norge som rettsstat • Mange peker på at internasjonalisering og økt fokus på rettigheter er i ferd med å gi Høyesterett en ny og mektigere stilling i statsapparatet. Ikke minst kan prosessen med å innarbeide internasjonale avtaler om menneskerettigheter i det norske lovverket, gi Høyesterett en pådriverrolle som kan utfordre Stortinget

Rettsliggjøring og internasjonale avtaler • Stortinget er bundet av Grunnloven og tidligere stortingsvedtak – Nasjonale lovvedtak som har lagt grunnlaget for velferdsstaten og gir befolkningen lovfestede rettigheter til ytelser og tjenester fra det offentlige i alle faser av livet, for eksempel trygder, helsetjenester og skoleplass i 13 år – Internasjonale avtaler om menneskerettigheter som Stortinget har akseptert, er i våre dager blitt en del av det norske lovverket – Internasjonale avtaler om handel og økonomi • EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked, og Norge må iverksette EUs regler, selv om vi ikke er medlem: Flere tusen EU-regler vedtatt siden tidlig 90 -tall • I stadig større grad har også avtalene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) vært med på å styre norsk nærings- og handelspolitikk • Norske politiske organer har selv latt seg binde av lovvedtak og internasjonale forpliktelser ut fra den tanken at det er en fordel for befolkningen og landet som helhet • Andre mener imidlertid at de folkevalgte har blitt tvunget av mektige særinteresser (bedriftene, kapitaleierne) og internasjonale aktører (USA og ledende EU-land)

Domstoler – stadig viktigere • Tradisjonelle styringsorganer (Stortinget • Stortinget kan si nei – men tør det? osv. ) presses av nasjonale og – Kan det overse felleseuropeiske internasjonale domstoler og lover, domstoler og menneskeretkontrollorganer tigheter og risikere prestisjetap? – Nasjonale domstoler som – EØS-avtalen forplikter Norge til å Høyesterett kan overprøve om følge opp EUs direktiver, men gir vedtak i forvaltningen er i strid med vetorett om sterke nasjonale lover og bestemmelser interesser står på spill – med fare – Høyesterett kan avgjøre saker der for økonomiske kostnader og tap norske borgere hevder de er fratatt av anseelse internasjonalt rettigheter fordi norske lover er i – Nasjonalt begrenser tidligere strid med EUs regelverk stortingsvedtak handlingsfriheten – Avgjørelser i Den europeiske selv om disse omgjøres, men det menneskerettighetsdomstolen kan være en belastning å fjerne (EMD) i Strasbourg følges vanligvis rettigheter og velferdsgoder av Høyesterett • Er det riktig a snakke om en femte – Andre internasjonale domstoler: kanal for innflytelser, en juridisk påvirkningskanal, ved siden av valg, • EFTA-domstolen: Norge og EU medier, organisasjoner og aksjoner? • WTO-domstolen: handelsregler

Har vi et representativt demokrati? • Stortingsrepresentantene er i forhold til velgerne – Eldre enn gjennomsnittet – Litt under 40 % kvinner – Bedre utdannet – Sjelden private næringsdrivende – Relativt ofte lærere • Stortingsrepresentantene har noen ganger mer ”ekstreme” holdninger enn velgerne – Venstresida (AP, SV) i synet på statsmaktens rolle – Høyresida (H, Fr. P) i synet på statsmakens rolle • Mens velgernes holdninger oftere tilsvarer det politiske sentrum • Velgerne har noen ganger mer ”ekstreme” holdninger enn stortingsrepresentantene – Begrensing av innvandring – Strengere straffer forbrytere • Stortingsrepresentantene er ofte mer endringsvillige – Når det gjaldt innføring av partnerskap for homofile • Mange politikere har knapt hatt annet arbeid • Tendens til familiedynastier • Selv om det burde være grunnlag for nye partidannelser, er systemet overraskende stabilt • Bør politikerne være hevet over velgerne? • Velgerne har uansett det siste ordet…

Regjeringen • Regjeringsmaktens to ansikter – Regjeringsmakt både lokker og skremmer • Lyst til å utøve makt • Frykt for å inngå mange kompromiss – Regjeringen består i våre dager gjerne av flere partier – ofte uten flertall i Stortinget – Partier som deltar i regjering, mister ofte oppslutning ved stortingsvalg – Å delta i regjering er å være i posisjon, andre er i opposisjon • Regjeringens funksjoner – Tar initiativ til og forbereder stortingsvedtak – Iverksetter vedtak i Stortinget – Utreder, planlegger – Driver utenrikspolitikk – Har hovedansvaret for statsforvaltningen (departementene osv. ) – Tar seg av statens eiendom – Statsrådene utgjør forvaltningens øverste ledelse

Arbeidet i regjeringen • Regjeringen består av 16 -19 statsråder • Regjeringstyper (regjeringsmedlemmer, ministre), der de – Ettpartiregjering fleste leder hvert sitt departement, og der – Koalisjonsregjering de i utgangspunktet er likestilte i et (flerpartiregjering) kollegium, men med statsministeren i en – Samlingsregjering (av alle/de lederfunksjon fleste partier i Stortinget) • Statsrådene utgjør sammen med – Flertallsregjering: regjeringsstatssekretærene og sine personlige partiet (-partiene) har mer enn sekretærer (rådgivere) den politiske halvparten av representantene i ledelsen i departementene Stortinget • Den politiske ledelsen samarbeider med – Mindretallsregjering: regjeringsdepartementsråden, øverste partiet (-partiene) har mindre administrative leder, bl. a. på stabs- og enn halvparten av represensjefsmøter, der ekspedisjonssjefer tantene i Stortinget presenterer saker i sine avdelinger, – 1985 -2005 hadde vi bare statsråden legger fram saker i regjeringen mindretallsregjeringer, ettparti • Det er regjeringskonferanse på mandager, regjeringer av AP eller borgerforberedende statsråd på torsdager, lige koalisjonsregjeringer, fra statsråd på slottet på fredager 2005 rødgrønn flertallsregjering

Regjeringsdannelse v Formelt utnevner Kongen regjering, men reelt er det sammensetningen av partier i Stortinget som avgjør: • Ett parti med flertall i Stortinget får selvfølgelig oppdraget (ettparti- og flertallsregjering) • Ett parti danner regjering alene med støtte fra ett eller flere andre partier som det har flertall sammen med i Stortinget (ettpartiog mindretallsregjering) • Flere partier med flertall sammen i Stortinget danner regjering (koalisjonsog flertallsregjering) • Flere partier danner regjering uten flertall sammen i Stortinget, men med støtte fra ett eller flere andre partier de har flertall sammen med i Stortinget, eller de loves ”arbeidsro” av andre partier (koalisjonsog mindretallsregjering) v Det innebærer at de partiene som har størst sjanse til å få sakene sine igjennom i Stortinget, danner regjering v Noen ganger peker avgående statsminister ut etterfølgeren v Noen ganger går stortingspresidenten noen runder med de parlamentariske lederne før ny regjering dannes v I Norge stemmes det ikke over forslag til ny regjering v Ett eller flere partier uten flertall i Stortinget kan danne regjering hvis de ikke møter åpenlys motstand: negativ parlamentarisme v Positiv parlamentarisme: klart mandat gjennom avstemning

Parlamentarisme i praksis • Regjeringen må ikke gå av selv om Stortinget avviser dens enkeltforslag, men dersom stortingsflertallet ikke lenger har tillit til regjeringen over tid, må den trekke seg • Regjeringen og statsrådene står ansvarlig overfor Stortinget, og svekket tillit kan medføre et mistillitsforslag • Særlig alvorlig er det å ikke oppfylle statsrådenes lovpålagte opplysningsplikt, spesielt siden Stortinget er helt avhengig av korrekt og tilstrekkelig informasjon fra regjering og forvaltning for å fatte vedtak • Hvis Stortinget ikke ønsker et regjeringsskifte, kan det nøye seg med å gi en oppstrammer, men statsministeren kan selv kvitte seg med statsråder som har blitt belastende • De vanligste årsakene til regjeringsskifte: – Et stortingsvalg har endret forholdet mellom partiene – Stortingsflertallet har vedtatt et mistillitsforslag mot hele regjeringen eller en statsråd (mistillitsvotum) – Regjeringen har stilt kabinettspørsmål: truet med å gå av hvis den ikke får flertall for en bestemt sak i Stortinget – En koalisjonsregjering splittes – Sykdom og personlige forhold – Press fra medier eller andre aktører som statsrådskollegaer, partigrupper , statsforvaltningen osv.

Statsforvaltningen • De ikke-politiske fagpersonene • Sentral og lokal statsforvaltning – fins i statsforvaltningen, kalles – Den sentrale statsforvaltningen byråkrater og skal hjelpe omtales som statsadministraregjeringen og Stortinget med å sjonen og omfatter departemenutarbeide forslag og iverksette tene, som alle ligger i Oslo og vedtak ledes av en statsråd (minister), og direktoratene, de fleste i Oslo – skaper kontinuiteten og hukommelsen i det politiske – Den lokale statsforvaltningen systemet da det ikke blir skiftet ut består av ulike kontorer rundt ved valg, har en svært viktig rolle i omkring i landet som ligger under det politiske systemet sentrale forvaltningsorganer , for eksempel NAV-kontorene i • Byråkratiets vekst landets ulike kommuner – Tusenvis av byråkrater og fagpersoner ivaretar velferdsstatens forpliktelser overfor borgerne, og det stilles stadig høyere krav til ekspertise: økonomer, leger, samfunnsvitere osv. som jobber som byråkrater

Departement og direktorat Byråsjef Konsulenter Sekretærer Direktorat Direktør Avdeling Ekspedisjonssjef Departementsråd Kontor • Departementene er de viktigste enhetene i den sentrale statsforvaltningen. Departementsråden i hvert departement er den høyeste byråkraten, bindeleddet mellom statsråden og departementets avdelinger • Finansdepartementet står i en særstilling ved at det forvalter og samordner statens pengebruk og må ofte bremse andre departementers ønsker • Utenriksdepartementet forvalter Norges interesser overfor andre stater • Under flere av departementene er det etablert direktorater som skal drive kontroll og saksbehandling innenfor et klart avgrenset område: Statens forurensningstilsyn (SFT) under Miljøverndepartementet, Utdanningsdirektoratet under Kunnskapsdepartementet

Den sentrale forvaltningens funksjoner • Bidra med ekspertise og rutiner når politikerne arbeider fram nye forslag og planer • Iverksette Stortingets vedtak og andre politiske beslutninger, for eksempel utarbeide detaljerte forskrifter tilvedtatte rammelover • Bidra med faglig ekspertise, særlig samlet i underliggende organer (direktorater) q Klare krav til forvaltningens ansatte: Ø De skal være lojale til den politiske ledelsen i departementene (statsråd, statssekretær) Ø De skal også være nøytrale og uavhengige • Omstilling og privatisering – Mange er kritiske til måten den norske velferdsstaten er organisert på, men det er bred enighet om statens ansvar for sentrale velferdsordninger – Hvem skal levere tjenestene for det offentlige, hvordan skal det offentlige forvaltningsapparatet organiseres? – Partiene på høyresida vil ”slanke” forvaltningen som administrerer offentlige tjenester med slagord som konkurranseutsetting og private løsninger – Venstresida frykter at privatisering fører til nedbygging av velferdsordningene og vil ha omorganisering – Alle regjeringer har i 20 år ønsket å effektivisere forvaltningen, tendens til fristilling av etater og virksomheter

Mister politikerne kontroll? • Frykt hos mange for at effektiviserings- • Utfordringer: og omstillingsprosessen svekker demo– Forventningene til offentlige kratiet og offentlige velferdstjenester hos folk flest fortsetter å øke, samtidig som velgerne – Eksempler på at politikerne mister ikke ønsker å betale mer i skatter innflytelse over statlig og halvstatlig og avgifter, slik at forvaltningen virksomhet, f. eks. halvprivate selog tjenestene må bli både bedre skaper som Telenor og og billigere, øke krav til både Statoil. Hydro, som det blir stadig effektivitet og vanskeligere for politikerne å kostnadsbevissthet i offentlig blande seg inn i sektor, også blant politikerne • Politikernes motiver for å fatte vedtak om omstilling av forvaltningen og de – De ansatte i forvaltningen, som i offentlige tjenestene som svekker deres utgangspunktet skal være både styring og kontroll : lojale og nøytrale, kan påvirke politiske vedtak og prosesser ut – De har selv erkjent at de mangler fra egne interesser kompetanse og kapasitet – Har politikerne mistet for mye – De ønsker å gjøre offentlig makt til ekspertene? forvaltning mer effektiv og konkurransedyktig

Lokale styringsorganer • Grunnlaget for lokalstyret – Det politiske systemet i Norge er organisert på tre nivåer • Staten • 19 fylkeskommuner • 431 kommuner – Formannskapslovene av 1837 slo fast at befolkningen har rett til et visst lokalt selvstyre med egne folkevalgte organer • Demokratisk: kjenner velgerne • Effektivt: kjenner lokale forhold – Lokalstyrets forhold til staten • Lokalbefolkningens ønsker • Oppgaver pålagt av staten – Er lokalpolitikerne helt underlagt staten eller har de handlingsrom? • Rammene for selvstyret: Det er først og fremst overføringer fra staten og noen sentrale lover som legger rammer for det lokale selvstyret • Overføringer fra staten: Kommunene er avhengige av pengeoverføringer: • Som øremerkede midler • Eller som rammetilskudd • Lover og retningslinjer: Staten pålegger gjennom lover kommunen en del oppgaver som grunnskole m. m. , men kommunene har fått større frihet mht. oppgaver og organisering siden 1990 -tallet • Andre statlige pålegg: Stortinget pålegger kommunene å gjennomføre statlig vedtatt politikk, som helseog skolereformer

Styringen av kommunene • Også i lokalpolitikken går et viktig skille mellom politiske organer og forvaltningen: kommuneadministrasjonen, med fast ansatte fagpersoner som skolesjef, PP-rådgivere, barnevernsjef, helsesjef osv. • Øverste politiske organ er det folkevalgte kommunestyret eller bystyret – Vedtar kommunens budsjett – behandler planer og forslag til større tiltak – utpeker ordfører og hovedutvalg – delegerer makt til formannskapet, med representanter for alle partier, bl. a. ordfører (og varaordfører), som står for den daglige politiske styringen q De fleste kommunestyrer velger ¼ av medlemmene til formannskapet, q som skal gjenspeilet størrelsesforholdet mellom partiene i kommunestyret, q møtes oftere enn kommunestyret, q forbereder saker for kommunestyret, q gjør vedtak i mindre saker og q følger opp ansatte i administrasjonen v Kommunestyret velger ordfører, v som er kommunens ansikt utad, v heltidspolitiker med god oversikt, v leder møtene i kommunestyret og formannskapet v og avgjør mindre saker alene Ø Mye makt hos politiske hovedutvalg, Ø som arbeider nær administrasjonen på avgrensede saksområder

Byråd (eller kommuneråd) • Oslo innførte som første kommune et byråd (i stedet formannskap) – Utpekt av kommunestyret – Ikke sammensatt av alle partier, – Fungerer som en ”byregjering” – Der ett eller flere partier får ansvar for å styre kommunen – Byrådene (som statsrådene i departementene) leder hver sin avdeling av administrasjonen • Byrådet er avhengig av de folkevalgtes tillit og må gå av dersom bystyret vedtar mistillit • Bedre kontroll med administrasjonen fordi den blir splittet opp og ledet av hvert sitt byråd • Klarere ansvarsforhold når byrådet må sikre seg de folkevalgtes tillit • Administrasjonen (den lokale forvaltningen) – I kommuner uten byråd er administrasjonssjefen eller rådmannen øverste ansvarlige for administrasjonen – Administrasjonssjefen eller rådmannen er ikke selv politiker, men et viktig bindeledd mellom politikerne og resten av administrasjonen

Styringen av fylkeskommunene • Fylkets innbyggere (med stemmerett) • Fylkesmannen velger fylkestinget – Arbeider i forhold til både fylkeskommunen og • Fylkestinget velger kommunene – Fylkesutvalget – Stillingen er administrativ, ikke • Basert på formannskapsmodellen politisk, men besettes ofte av med tilsvarende oppgaver politikere idet de slutter • Alternativt kan det velges et – Statens forlengede arm i fylket fylkesråd (parlamentarisme) – Fører tilsyn med at fylkes– Fylkesordføreren kommunens og kommunenes • Leder arbeidet i fylkestinget og virksomhet er i samsvar med fylkesutvalget lover, forskrifter og sentrale • Representerer fylkeskommunen politiske vedtak – Utvalg for avgrensede saksfelt (skole, – Gir råd og støtte i gjennomsamferdsel osv. ) føringen av sentrale politiske • Fylkesadministrasjonen ledes av en ansatt vedtak i kommunene fylkesrådmann, som bl. a. leder arbeidet – Være klage- og ankeinstans for med å utarbeide forslag til fylkesbudsjett folk i fylket og kommunene

Lokalvalg • Det er kommune- og fylkestingsvalg • Adgang til å endre stemmeseddelen samtidig hvert fjerde år (to år – Ved lokalvalg er personvalget før/etter stortingsvalg) nesten like viktig som partivalget, og følgende endringer kan gjøres: • Det er synkende deltakelse • Kumulering: gi kandidater på • Stemmerettsreglene er som ved stortingsvalg, bortsett fra at utenlandske lista en tilleggsstemme ved statsborgere kan stemme ved lokalkommune- og fylkestingsvalg etter tre sammenhengende år • Slengere: føre opp en kandidat – Disse utgjorde 7 % av alle stemfra en annen valgliste på den meberettigede ved valget i 2007 lista (til det partiet) en velger – Men valgdeltakelsen er spesielt • Stryking: fjerne en kandidat på lav for denne gruppa lista en velger, en mulighet som ble fjernet, men gjeninn • Prinsippet om forholdstallsvalg ført fra 2011 • Partiene på riksplan dominerer også – ¼ av velgerne endrer listene ved lokalvalg, men det er også lokalvalg, enda flere i distriktene – Bygdelister og tverrpolitiske proog blant ikke-vestlige innvandrere testbevegelser som vil fremme i Oslo aktuelle lokale politiske saker

Sametinget • Åpnet i 1989 • Både et forvaltningsorgan og et politisk organ • Dets politiske betydning er i hovedsak å være et forum der samenes representanter kan ta opp relevante saker, diskutere og vedta uttalelser rettet mot bedrifter og myndigheter • Et viktig rådgivende organ • En rekke samiske representanter har imidlertid brukt store krefter i forsøk på å få overført reell myndighet til Sametinget, for eksempel forvaltning over naturressurser - uten å lykkes • Ulikehøyesterettsdommer har i de siste åra styrket samenes krav noe

Trenger vi lokale folkevalgte organer? • Er det bedre med egne statlige lokaladministrasjoner underlagt departementene? • Men kommunale organer føles viktig for de lokale innbyggerne, og kommunene har fortsatt en del frihet i måten de gjennomfører statlige pålegg på • Folk kjenner eget lokalsamfunn • Er det for mange fylker og kommuner? – Det er mange innsparingsmuligheter om kommuner slås sammen: ett kommunestyre, én administrasjon, én brannstasjon – Kommunesammenslåinger møter lokal motstand

Makt og styring i ulike land • Ulike konfliktlinjer: – Språklige motsetninger – Etniske motsetninger – Regionale motsetninger – By mot land – Arbeidere mot arbeidsgivere • Ulike demokratiske systemer: – Republikk – monarki: De fleste monarkier er konstitusjonelle, og kongens makt er begrenset – Er statsledere aktive eller passive? • Monarkier har normalt konge med lite makt, som presidenten i noen republikker (Tyskland) • Andre land (USA) har president med stor makt – Parlamentarisme eller maktfordeling – Har utøvende myndighet oppløsningsrett (f. eks. Storbritannia)? • Topartisystem – To partier som likner hverandre (USA) – To partier som er forskjellige (Storbritannia) • Flerpartisystem – Mange jevnstore partier – Ett eller to store partier – Graden av polarisering varierer • Forholdstalls- eller flertallsvalg • Enmanns- eller flermannskretser • Enhetsstat eller føderasjon • Problemer: – Hindrer flertallsvalg viktige deler av folkemeningen å komme til? – Gir flertallsvalg for mye makt til særinteresser og ustabilt styre – Lammer maktbalansen i USA regjeringen?

Andre kanaler for innflytelse og påvirkning Del IV (kapittel 13 – 16)

Organisasjonsmakt • I Norge er det lang tradisjon for at de som blir berørt av vedtak, skal bli hørt av myndighetene, og interesseorganisasjonene har nær kontakt med den politiske styringskjeden • Staten er avhengig av et godt samarbeid med organisasjoner for å få gjennomført politikken i praksis • Den korporative staten er en betegnelse for å beskrive hvordan den norske staten i etterkrigstida har invitert korporasjoner, dvs. organisasjoner og sammenslutninger, til samarbeid om utviklingen av statlig politikk • Korporatisme: I et slikt system blir noen få viktige organisasjoner trukket inn i et formelt samarbeid med staten, f. eks. i råd og utvalg, der organisasjonene får ansvar og påvirkningsmuligheter, og oppdragsgiveren er staten, og hensikten er å styrke statens effektivitet og handlingsevne og hindre åpen konflikt • Pluralisme: I et slikt samfunn er det åpne meningsbrytninger og rivalisering mellom uavhengige medier, organisasjoner og partier, og det politiske systemet gir organisasjonene mange muligheter til å fremme sitt syn, noe som er med på å styrke organisasjonene Ø Norge har utviklet en blandingsform mellom pluralisme og korporatisme, men de korporative sidene er innskrenket i de siste 20 åra

Ulike typer organisasjoner • Interesseorganisasjoner, der målet er å bedre medlemmenes situasjon (LO, YS, Unio, Akademikerne, NHO, Norges Bondelag, Rederiforbundet m. fl. ), ofte knyttet til fordelingen av goder i samfunnet: næringsorganisasjoner, fag- og yrkesorganisasjoner • Ideelle organisasjoner, der målet er uegennyttig (Røde Kors, Redd Barna, Amnesty, Juvente, Norges Idrettsforbund, m. fl. ) • Adhocorganisasjoner, der organisasjonene er dannet som følge av folks engasjement i en spesiell sak over et begrenset tidsrom (Bevar Hardanger, Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget) • Interesseorganisasjonenes kamp om goder: – Landsorganisasjonen (LO) er en paraplyorganisasjon for en rekke landsdekkende fagforbund, rundt 800 000 medlemmer – Fagforbundene er delt inn etter sektorer i næringslivet, f. eks. Fellesforbundet og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet – Mange LO-medlemmer er ansatt i det offentlige, Fagforbundet (før bl. a. Norsk Kommuneforbund) er derfor et av de største forbundene – Andre viktige organisasjoner er Akademikerne, Unio og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Forhandlinger og forhandlingspartnere • LO forhandler med flere motparter som NHO, staten og Specter, mens NHO kan ha LO, Unio, YS og Akademikerne som motpart • Uansett regnes oppgjøret mellom LO og NHO som det viktigste – og avgjørende for andre lønnsopprør • Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er de private arbeidsgivernes hovedorganisasjon med ca. 16 000 medlemsbedrifter, der prioriteringene er – Lønnsomhet i bedriftene – Stabile og forutsigbare rammebetingelser • Interesseorganisasjonene fremmer sine ønsker og krav om goder på særlig tre måter – gjennom forhandlinger seg imellom, som under tariffoppgjør – Gjennom formell påvirkning i statlige organer (Regjeringens kontaktutvalg – Gjennom uformell påvirkning, f. eks. lobbyvirksomhet, annonsekampanjer o. l.

Forhandlingsprosesser • Tariffoppgjør er i utgangspunktet ikke en del av den offentlige politikken, men organisasjonene forhandler ikke i et politisk tomrom • Partene må godta statlig innblanding og regulering av forhandlingene: – Den statlige riksmeklingsmannen mekler dersom forhandlingene bryter sammen – Staten kan gripe inn og stoppe en langvarig konflikt med bruk av tvungen lønnsnemnd, og partene må da godta tariffavtalen som rikslønnsnemnda kommer fram til • Den offentlige politikken er med på å legge rammebetingelsene forhandlingene, slik som statlige signaler om skatte- og avgiftsendringer og rentenivå • Tarifforhandlingene mellom organisasjonene påvirker politikernes rammevilkår. Blir organisasjonene enige om høye lønnstillegg, tør ikke politikerne bruke så mye penger som de kanskje skulle ønske. Fordi de frykter uheldig prisstigning og inflasjon – og mulig renteøkning • Staten spiller en viktig rolle når de statsansatte og bøndene skal forhandle om inntekter og arbeidsforhold, og de statsansatte innenfor LO, YS, Akademikerne og Unio må forholde seg til staten som en ordinær arbeidsgiver

Formaliserte påvirkningsmuligheter i staten • Organisasjonene og forvaltningen: råd, utvalg, høringer: – Organisasjoner og bedrifter kan delta i midlertidige og permanente råd og utvalg, samt uttale seg om lovforslag før de blir oversendt Stortinget: høringer • Organisasjonene og Stortinget: – Fagkomiteer lytter til innspill fra inviterte organisasjoner for de kommer fram til sin innstilling: høring • Organisasjonenes ressurser: – Maktressurser er skjevt fordelt mellom organisasjonene – Viktige ressurser: • Sterk økonomi • Mange medlemmer • Kontakt mediene • Ledernes medieappell • Tilgang til ekspertise • Strategisk posisjon • Nærhet til de politiske partiene

Statens ønske om samarbeid • Årsaker til at staten ønsker samarbeid med organisasjoner: – Demokratisk prinsipp: De som blir berørt av et politisk vedtak, skal få uttale seg på forhånd – Politikerne får økt kunnskap, ekspertise og innsikt – Legitimitet: Politiske vedtak blir lettere akseptert om organisasjoner og berørte parter får uttale seg – Effektivitet: Det blir lettere å gjennomføre tiltak når organisasjonene er ”med på laget” – Ønsker fra politikerne om å utnytte de erfaringer og den kunnskap organisasjonene har – Samarbeid i råd og utvalg bidrar til å ansvarliggjøre organisasjonene • Blir organisasjonene i praksis blir ”gisler” når de sitter i råd og utvalg fordi det blir et press om å inngå kompromiss og gi legitimitet til politiske vedtak som kanskje avviker fra deres opprinnelige målsettinger, men organisasjonene tror selv de får viktige muligheter til å påvirke ved å delta i slikt samarbeid • Det er en tendens til at antall råd og utvalg i forvaltningen er synkende, mens organisasjonenes press på Stortinget har økt: Ø Mange regjeringer har redusert antall utvalg av effektivitetshensyn Ø Tilpasning til EUs har ført til at lovsaker ofte er avgjort på forhånd Ø Stortinget har økt sin makt pga. mange mindretallsregjeringer

Medienes funksjoner • Mediene formidler informasjon og meninger, men de er også en viktig arena for meningsutveksling, de fremmer dessuten egne synspunkter gjennom lederspalter m. m. og fungerer som bindeledd mellom ulike grupper, for eksempel velgere og politikere • Mediene redigerer, de gjengir ikke et ”nøytralt” bilde av virkeligheten, men siler og redigerer, bl. a. for å gjøre mengden av informasjon mer håndterlig for mottakerne, de vinkler saker , dvs. de avgjør hvilke meninger, personer, overskrifter og bilder som skal brukes for å presentere sakene: Mediene er ”portvakter” • Mediene kontrollerer, de forventes å være folkets ”vakthunder”, de skal kontrollerer institusjoner og maktmennesker på vegne av borgerne, de kan ha makt til å felle politikerne • Mediene påvirker dagsordenen, dvs. at de sakene som blir sterkest vektlagt av mediene, kommer på samfunnets dagsorden, og at politikerne og folk i ledende stillinger kan bli presset til å prioritere og ta stilling til de sakene som mediene velger ut Ø Mediene omtales derfor som den fjerde statsmakt, i tillegg til Stortinget, regjeringen og domstolene

Utformer mediene spillereglene i politikken? • Det er en tendens til medialisering av politikken, dvs. at de politiske aktørene, politikere, ledere i organisasjoner og næringsliv, tilpasser seg mediene for å få oppmerksomhet, og mediene kan på denne måten være med på å bestemme spillereglene i politikken • Noen kjennetegn ved medienes tenkemåte – Prioriterer det spesielle, unormale, krisepregede og sensasjonelle – Trekker fram personer framfor saker – Forenkler – Dramatiserer og forsterker for å skape oppmerksomhet – Fokuserer på kjendiser og eliter, dvs. personer i viktige stillinger – Utvisker grensa mellom underholdning og nyhetspresentasjon – Stadig mer vekt på det intime, personlige og private – Prioriterer saker med slående, oppsiktsvekkende bilder, videoklipp o. l.

Noen følger av medialiseringen • Mediene regisserer politikken: Triangelhypotesen: mediene har en tendens til å gjøre grupper og personer til parter i en konflikt, mens de selv, som den tredje parten, regisserer duellene og oppnår høye leser- og seertall • PR-byråer, mediestrateger og informasjonssjefer blir stadig viktigere: Politikere, byråkrater, bedrifter og organisasjoner engasjerer eksperter på kommunikasjon media, tørrtrener i tv-studioer, bestiller artikler som blir presentert som ”gratisstoff” til mediene, ansetter egne informasjonsmedarbeidere osv. • Politikk blir underholdning: Politikere framstår som mer eller mindre frivillige artister, og noen er veldig aktive i sin deltakelse i underholdningsprogrmer, så mange frykter derfor at all politisk journalistikk får et preg av underholdning • Intimitet og privatliv vektlegges mer: Mediene konkurrerer om å gå ”bak fasaden” på politikerne og få dem til å snakke ut¨, noe som kan føles som er stor byrde for politikerne.

Hvorfor deltar politikerne på medienes premisser? • Skal en lykkes i politikken, må en • Mediepopulismen vinner lykkes i media: Slik kan en nå fram – Journalister flest er negative til velgerne, da media opptar så Fremskrittspartiet, men likevel har mye av vår tid, og politikerne partiet fått stadig økt oppslutning, et bruker mediene til å markedsføre tegn på at media ikke har mye makt? seg som individer med handlekraft – Det blir hevdet at moderne medier, og troverdighet, samtidig som de ved sine forenklinger og politikermå være både folkelige og skepsis, bidrar til å styrke populistiske profesjonelle partier som Fremskrittspartiet fordi • Mediene gir politikerne en mulighet dette partiet og mediene har samme til å nå ut til mange mulige velgere enkle språk på samme tid

Fra partijournalistikk til kommersielle eiere • Fra 1800 -tallet til 1970 -tallet var det vanlig at pressa var eid og styrt av partipolitiske interesser, men siden har mediene gått i retning av å bli reine kommersielle bedrifter med mål om å øke salgbarhet og inntjening • Få eiere kontrollerer mange medier; på det norske avismarkedet er eierkonsentrasjonen oppsiktsvekkende høy i forhold til andre land • Fristillingen og kommersialiseringen har ført til økt konkurranse mellom mediene, og det er store penger å tjene på å vinne leser, lyttere og seere, ikke minst fordi man tiltrekker seg pengesterke annonsører • Uviss framtid for NRK: Mange mener det er et tidsspørsmål før NRK helt eller delvis blir omgjort til et reklamefinansiert aksjeselskap, og det er lett å se at også NRK tar i bruk stadig flere elementer fra kommersiell tv-kultur • Noen problemstillinger: – Er mediene en trussel mot demokratiet? – Ødelegger mediene grunnlaget for saklig debatt i offentligheten? – Er mediene for like og pluralismen svekket til tross for mangfoldet? – Bidrar mediene til politikerforakt og politikkens oppløsning? – Forsterker mediene tendenser til informasjonskløft og elitestyre?

Kampanjemakt • Begrepet kampanjemakt • Direkte kontakt og lobbyvirksomhet brukes om evnen til å få sin – Direkte kontakt med politikere er nokså vilje igjennom ved en vanlig i små lokalsamfunn, og noen ganger kortvarig, målrettet sendes delegasjoner fra kommuner, påvirkningsaksjon utenfor organisasjoner og bedrifter til Oslo for å den daglige politikkens påvirke rikspolitikere, i tillegg til at mange rutiner organisasjoner har en formalisert kontakt, for eksempel ved at de er med i utvalg eller • Ofte grupper som engasjerer regelmessig kontaktes ved høringer; i store seg i en spesiell sak i et saker kan Stortinget nærmest bli nedrent begrenset tidsrom av grupper som vil påvirke • Ofte er kampanjene tverrpolitiske (går på tvers – Lobbyvirksomhet er uformelt, systematisk av tradisjonelle partiskiller) og målrettet politisk press mot offentlige myndigheter, der lobbyistene er repre • Både bedrifter, sentanter for bedrifter eller organisasjoner og ulike eller ansatte i profesjonelle PR-byråer, grupper benytter seg av betalt for å ta direkte kontakt med kampanjemakt politikerne, og et flertall av stortingsrepresentantene er positive til lobbyvirksomhet

Hvem er lobbyistene? • Lobbyistene er ofte bedriftenes eller organisasjonenes egne ansatte, men i de siste åra har det blitt stadig vanligere med profesjonell lobbyisme • Det blir hevdet at lobbyisme er langt viktigere enn mediene når det gjelder å påvirke offentlige beslutninger • Noen lobbyister har erfaring og gode kontakter i det politiske miljøet, de er for eksempel tidligere politikere selv v Lobbyisme i endring: Ø Korridorpolitikken har lange tradisjoner og er en viktig del av pluralismen, men lobbyistene er nå mer pågående, utstyrt med utredninger og mediestrategier Ø Da lobbyistene på slutten av 90 -åra ble oppfattet som uheldige for demokratiet, ble det vedtatt at alle pressgrupper skulle få uttale seg i budsjettbehandlingen v Lykkes lobbyistene? Ø Lobbyistene har blitt viktigere, selv om det er uvisst i hvilken grad politiske vedtak hadde blitt annerledes uten lobbyisme, men organisasjoner og bedrifter hadde ikke brukt så mye ressurser om det ikke lønte seg… Ø Ifølge nye undersøkelser mener rundt en tredel av stortingsrepresentantene at lobbyistene har mye eller nokså stor innflytelse

Aksjoner • Aksjoner er alt fra demonstrasjoner og boikott- og underskriftsaksjoner til ulovlige handlinger • Aksjonister er ofte tverrpolitiske, og dette gir dem handlefrihet da de ikke er bundet av politiske programmer • Det er mange dilemmaer knyttet til sivil ulydighet: Skal noen ha rett til å nekte å respektere lovlige politiske vedtak, mens andre ikke skal ha denne retten? • Aksjoner og mediene – Alle politiske aksjoner har ett felles mål: å bli sett og hørt: Aksjoner er altså svært avhengig av omtale i mediene, og denne omtalen kan forhåpentligvis skape sympati i befolkningen og få politikerne til å fatte de beslutningene som aksjonistene ønsker – Aksjonistene vet at mediene ofte betrakter aksjoner som godt stoff, slik at mediene gjerne blir varslet før aksjoner

Sivil ulydighet • Ikke alle aksjoner følger lover og regler, og ulovlige aksjoner blir gjerne kalt sivil ulydighet, for eksempel å okkupere hus, lenke seg fast på byggeplasser og ikke fjerne seg på politiets oppfordring osv. • De som bruker sivil ulydighet, hevder at noen politiske mål er så viktige at det er moralsk riktig å bruke lovbrudd, mens andre betrakter ulovlige aksjoner som ordinære lovbrudd og mener at samfunnet må svare med straff

Virker aksjonene? • Det tar tid å iverksette større aksjoner, slik at aksjonistene ofte kommer for seint inn i den politiske beslutningsprosessen, og ofte får en full oppmerksomhet når politikerne allerede har tatt et standpunkt og ikke kan snu uten å tape ansikt • Aksjonen mot EU er et eksempel på en vellykket aksjon fordi det er et politisk spørsmål som kan engasjere store deler av folket • Det kan være grunn til å tro at aksjoner som miljøbevegelsen står bak, på lang sikt har gjort viktige miljøproblemer kjent og fått dem opp på den politiske dagsorden

PR-byråene • PR-byråer sørger for viktig kunnskap om hvordan man øver effektiv påvirkning gjennom mediene, og mange bedrifter og organisasjoner bruker godt betalte rådgivere i PRbyråer for å få hjelp til dette • De skolerer ledere og ansatte i organisasjoner og næringsliv • Det har vakt oppsikt at eks-politikere tar jobb i PR-byråer og tar oppdrag for bedrifter og organisasjoner som vil påvirke politiske prosesser • PR-byråene har ulike strategier: – De vil skape oppmerksomhet om visse saker, personer, bedrifter osv. og skille seg ut fra resten – De vil kontrollere informasjon, for å skaffe, skjule og tilpasse informasjon er en viktig strategi for å styrke sin posisjon i samfunnsbildet og dermed kanskje også vinne politisk innflytelse – De vil skape positive mediebilder: Her konkurrerer aktørene om seernes og lesernes tillit og sympati, og de må framstå som troverdige

Enkelte problemstillinger knyttet til kampanjemakt • Er kampanjemakt forbeholdt ressurs- • Forslag til kriterier for at noen sterke organisasjoner og bedrifter? ulovlige aksjoner må kunne Aksjoner kan brukes av alle, men aksepteres av samfunnet: kombinasjonen av lobbyvirksomhet og – Aksjonen må være ikke-voldelig PR-byråer har trolig større gjennom– Ulovlighetene må ikke skje slagskraft i vår tid åpenlyst • Styrker aksjoner demokratiet? Virker – Saken må ikke dreie seg om aksjoner supplerende for demokratiet, private interesser, men slik at nye grupper og argumenter kan prinsipielle spørsmål få oppmerksomhet, i tillegg til at – Lovlige, demokratiske aksjoner kan virke mobiliserende og virkemidler må være forsøkt engasjerende for grupper som ikke først finner seg til rette i rutinepolitikken? – Aksjonen må være knyttet til én • Det er liten støtte til denne grasrotsak og være rettet mot hypotesen, at aksjoner er en kanal for demokratiet som styreform grupper som ikke når fram gjennom valg, organisasjoner og medier

Mangfold og medborgerskap: Tendenser i politisk engasjement • Rundt tre av fire velgere bruker stemmeretten ved stortingsvalg, selv om deltakelsen har gått ned, særlig ved kommunevalg • Stadig færre er medlemmer i politiske partier • Bare fem prosent har deltatt i arbeidet i et politisk parti det siste året • Partiene sliter med å få folk til a ta på seg politiske verv • Ungdom engasjerer seg svært sjelden i partipolitisk arbeid • Mange er fortsatt medlemmer i organisasjoner, men få, ca. 20 %, er med i organisasjoner som vi forbinder med politisk påvirkning, og de fleste er passive medlemmer • Det tradisjonelle politiske engasjementet er mindre enn før, men forskerne mener at samfunnsengasjementet fortsatt er stort blant folk flest, det kommer bare til uttrykk på nye måter • Nå handler politisk aktivitet mer om kortvarig innsats for å fremme enkeltsaker, gjerne knyttet til nærmiljøet, for vi vil få rask uttelling, så deltakerkultur blir erstattet av aksjonskultur – gjerne synlig i mediene • Er det en måte å øke vår selvfølelse på?

Er engasjementet politisk? • Rundt 40 % av befolkningen har deltatt i direkte aksjoner eller vært i direkte kontakt med politikere, tjenestemenn, medier eller advokater for å påvirke samfunnsutviklingen, men for de fleste innebærer ikke dette mer enn at de har skrevet under på et opprop • Rundt 80 % har brukt økonomiske virkemidler, men dette betyr for de fleste at de har gitt penger til veldedige formål

Forskjeller mellom ulike grupper • Forskerne mener at ca. en tredel av befolkningen kan betegnes som aktiv, en tredel deltar litt aktiv, mens en tredel er mer eller mindre passiv • Kjennetegn ved høy og lav deltakelse: – Små kjønnsforskjeller – Engasjementet øker med alderen og er høyest for aldersgruppe 45 -54 – Unge deltar oftere i direkte aksjoner – Jo høyere utdanning, jo større deltakelse, uansett form – bortsett når det gjelder partimedlemskap – Folk i høyere stillinger, toppledere og mellomledere , er mer aktive – Folk med høy inntekt bruker oftere stemmeretten, tar direkte kontakt, deltar i aksjonsgrupper og har et politisk styrt forbruk • Folk med lav inntekt (unge? ) deltar oftere i demonstrasjoner og pengeinnsamlinger • Store deler av innvandrerbefolkningen deltar ikke i det norske politiske systemet v Kontakt medier og myndigheter er nok mer effektivt enn aksjoner og demonstrasjoner, og det er en tendens til at menn benytter seg mer av slike direkte, og kanskje mer effektive, former for deltakelse v Den mest aktive tredelen synes å være en etnisk norsk elite som kjennetegnes av høy utdanning, høy inntekt og høye stillinger, og det ser ut til å være menn i denne eliten som velger den mest målrettete og effektive påvirkningsformen

Hvorfor noen ikke deltar • De som ikke deltar, er ingen ensartet gruppe • Enkelte mangler interesse for politisk deltakelse • Noen er så fornøyde med det politiske systemet og samfunnsutviklingen at de ikke ser noen hensikt i å engasjere seg • Noen skulle gjerne ha engasjert seg, men opplever at de ikke når fram i det politiske systemet, jfr. stikkordet avmakt • Noen har kanskje ikke tid, eller andre oppgaver som de heller vil prioritere • Politisk deltakelse kan også være en personlig belastning for enkelte • Noen mangler kanskje selvtillit • I praksis er det et samspill mellom ulike faktorer

Er kanalene stengt for noen? • Valg, organisasjoner, medier, aksjoner og kampanjer er i utgangspunktet åpne for alle, men disse kanalene kan oppleves som lukkede for store deler av befolkningen • Selv om de fleste er medlem i en organisasjon, betyr ikke det at vi alltid kan bruke dette medlemskapet til å presse politiske myndigheter • Kampanjer, demonstrasjoner og underskriftsaksjoner er i prinsippet åpne for alle, men hvis en trenger hjelp fra advokater og profesjonelle PR-byråer, må en ha store økonomiske ressurser • Mediene formidler borgernes meninger i intervjuer, leserbrev osv. – tilsynelatende åpne for alle, men likevel er det slik at aviser siler ut og vinkler saker slik de selv ønsker, altså et skjevt utvalg av befolkningen som slipper til i mediene og blir intervjuet her, nemlig godt voksne med høy utdanning, inntekt og posisjon • Valg skiller seg ut ettersom alle voksne statsborgere har stemmerett, men noen er bekymret for at velgere i praksis har liten innflytelse over personvalget, for nominasjonsprosessen i fylkespartiene er forbeholdt partimedlemmer

Fordeling av politiske ressurser • Undersøkelser viser at bare hver sjuende velger tror at de kan fremme en sak og bli hørt av politikerne, men bare de med høy inntekt, utdanning og posisjon har stor tro på egen påvirkningsmulighet • Politiske ressurser er egenskaper eller kjennetegn som gjør det lettere for en person å nå fram i det politiske systemet: språklige evner, selvtillit, kunnskap, god økonomi, tid, medlemskap i viktige organisasjoner, kontaktnett og adgang til mediene • Språk- og samfunnsforskere har lenge vært opptatt av at ”språk er makt” • Språk kan medvirke til å ekskludere store grupper fra politikken da to av tre sliter med politikernes argumentasjon og ekspertenes analyser v Politisk fattigdom? • Samfunnsforsker Willy Martinussen mener at personer i lavere sosiale lag vil fortsette å ha svak økonomi fordi de har få politiske ressurser, slik at disse i mindre grad enn andre kan påvirke politikken, og politikerne tar derfor ikke hensyn til disse gruppene når godene skal fordeles • Andre har pekt på at mange partier og organisasjoner i Norge taler de svakes sak • Mange samfunnsforskere har slått alarm om det de mener er en voksende underklasse av mennesker med innvandrerbakgrunn og folk som står utenfor arbeidslivet, i norske storbyer

Politiske mistillit og forventningskrise • Svært mange mangler tillit til politikerne, og under 20 % sier at de har tillit til partiene • Over 70 % er helt eller delvis enige i påstanden om at de folkevalgte ikke bryr seg om hva vanlige folk tror og mener • Frustrasjonen og mistro preger altså manges forhold til de folkevalgte • I 1970 - og -80 -åra trodde mange at økende materiell velferd ville føre til økt engasjement for internasjonal solidaritet og miljøvern, men resultatet er heller materialisme, egoisme og individualisme • Store forventninger til fortsatt vekst i materiell velstand og offentlige tjenester skaper misnøye med politikerne? • Men mer enn 70 % har tillit til det demokratiske systemet • I de siste tiåra har velgerne fått en mer kritisk og krevende innstilling til det politiske styringsapparatet, og de ”shopper” partier og velferdstjenester på samme måte som de velger andre varer • Rollen som politisk forbruker kan skyldes flere forhold: o Politikernes valgløfter o Velferdsstatens lovfestede sosiale og økonomiske rettigheter for alle o En tendens til mer egoisme og vekt på egen nytelse o Medienes formidling av hvordan den enkelte kvinne og mann rammes av velferdsstatens svakheter og politikernes løftebrudd

Betingelser for medborgerskap • Noen mål må være oppfylt for at alle • Det går et viktig skille mellom formell innbyggere skal være likeverdige og reell påvirkningsevne, for alle kan politiske medborgere ha de samme rettighetene på papiret, men i praksis er det kanskje bare en • Påvirkningskanalene må være åpne elite som får gjennomslag for sitt syn for alle, for elitestyre er ikke forenlig med demokrati og medborgerskap • Mange hevder at det bare er gjennom økt utdanning at alle innbyggere kan • Fordelingen av politiske ressurser framstå som fullt ut likeverdige bør være så jevn som mulig, og det medborgere med reell påvirkning, og er uheldig for demokratiet dersom alle bør gjennom en politisk slike ressurser er svært skjevt fordelt sosialisering • Befolkningen bør ha grunnleggende tillit til det politiske systemet og de viktigste aktørene, for eksempel partiene • Forbrukerrollen bør ikke få sette rollen som politisk medborger til side

Mangfoldet og de folkevalgte • Bedrifter, kapitaleiere, medier, organisasjoner og andre forsøker å påvirke offentlige politiske vedtak, men har de folkevalgte mistet sin handlekraft og glemt velgerne sine? • Er mediene, organisasjonene og kampanjene i det hele tatt forenlige med det representative demokratiske systemet? • Stemmer teller – ressurser avgjør? Denne tesen lansert av samfunnsforskeren Stein Rokkan indikerer at velgernes stemmer bare har betydning for sammensetningen av Stortinget, men i praksis er det organisasjonenes, bedriftenes og andre mektige samfunnsgruppers ressurser som er med på å avgjøre de store sakene v Må sterke særinteresser stenges ute? • Det er uheldig om de samme særinteressene alltid vinner fram • Norske, europeiske og globale lover og rettigheter, f. eks. trygder, binder de folkevalgte og kan beskytte sårbare og ressurssvake mot å bli overkjørt v Åpenhet viktig • Politikerne må vise åpenhet mellom valgene fordi de ikke kan overse synspunktene til organisasjoner, bedrifter og medier som utgjør viktige grupper og interesser i samfunnet vårt • Organisasjonene og bedriftene og store befolkningsgrupper har ofte felles interesser mht. f. eks. arbeidsplasser • Bedrifter og organisasjoner må være med på laget når vedtak gjennomføres

Den internasjonale utfordringen • Vi kan se hvordan økonomi og handel, politisk samarbeid og internasjonale rettsregler ofte fastsetter rammene for politiske vedtak: De folkevalgte har fått begrenset handlefrihet • Kanskje kan noe av dette tapet av velgermakt oppveies av nye påvirkningsmuligheter som de internasjonale avtalene og rettsreglene gir borgerne, som internasjonale lover og menneskerettighetskonvensjoner • Også andre stater, statlige og ikkestatlige organisasjoner og bedrifter kan bruke internasjonale avtaler og regelverk som en ny kanal i arbeidet for å fremme sin sak eller sitt syn overfor norske myndigheter • U-land bruker regelverket og forhandlingene i WTO til å presse Norge og andre vestlige stater til å redusere landbrukssubsidier og åpne for større import fra fattige stater • Mange mektige transnasjonale selskaper har mulighet til å legge press på norske myndigheter fordi de har kontroll over investeringer, arbeidsplasser, forskning osv. , ikke minst i oljesektoren • I tillegg til nasjonale selskaper påvirker blant annet verdens oljeprodusenter, oljeimportører, børser og råvaremarkeder politiske vedtak som de norske folkevalgte gjør, fordi vi er så tett innvevd i internasjonal handel og økonomi

Internasjonal politikk og utenrikpolitikk Del V (kapittel 17 – 19)

FNs tusenårsmål – fram mot 2015 • Utrydde ekstrem fattigdom og sult • Realisere universell tilgang til grunnskoleutdanning • Fremme likestilling og styrke kvinners posisjon • Redusere barnedødelighet • Bedre mødres helse • Bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer • Sikre miljømessig bærekraft • Utvikle et globalt partnerskap for utvikling - - - vedtatt av verdens statsledere i 2000 - - -

Den internasjonale arenaen • Utenrikspolitikk: en stats politikk overfor omverdenen • Internasjonal politikk: samhandling mellom stater, bedrifter og organisasjoner over landegrensene • Det internasjonale systemet: mønstre for samhandlingen mellom de ulike aktørene slik det framkommer når vi studerer den over tid v Det internasjonale systemet preges av både anarkiske trekk og samarbeid Anarki (= uten styre): • Lite felles grunnverdier og regler • Statenes selvbestemmelsesrett går foran FNs beslutningsmyndighet • Kan ikke kreve inn skatter • Sikkerhetsrådet (med ”politimyndighet”) rammes av vetoretten Samarbeid: ü Stater tjener på samarbeid og gjør det derfor i mange sammenhenger ü Folkeretten: • Multilaterale traktater, sedvane • Statenes suverenitet er grunnprinsipp • Folkerettslige prinsipper blir gjerne fulgt da konvensjoner er bindende for stater som har ratifisert dem • Domstolen i Haag kan dømme i tvister hvis statene ønsker det • Menneskerettigheter • Sivile og politiske rettigheter beskytter borgerne mot overgrep fra staten • Økonomiske og sosiale rettigheter forutsetter en velferdsstat

Sentrale begreper og problemstillinger • Hegemoni: en stat eller gruppe av stater er dominerende Ø Undertrykking, men fravær av krig? • Maktbalanse: balanse mellom to eller flere stater eller grupper av stater Ø Gjensidig mistro, men fravær av krig? • Globalisering: verdens stater er knyttet nærmere til hverandre – Økonomisk: handel stimuleres – Kulturelt: medier, musikk, mat … – Politisk og rettslig: organisasjoner og menneskerettigheter q Globalisering: hele verden er involvert q Internasjonalisering: en gruppe land samarbeider q Regionalisering: en gruppe land i ett geografisk område samhandler • Fører internasjonalisering til – At Afrika kommer i bakgrunnen? – Arbeidsledighet i vest? – Misbruk av arbeidskraft i u-land? – Miljøproblemer pga. transport og overforbruk? • USAs rolle internasjonalt utfordret – Globalisering = amerikanisering? – Omstridt ”verdenspoliti” – Handler ut fra egeninteresse? – ”Krig mot terror” er maktmisbruk? – Bort fra internasjonalt samarbeid? • Globalisering = fred og stabilitet? – Får vi ”A Global Village”? – Bør statenes makt reduseres? – Fører økonomisk integrasjon til færre kriger?

Statens utenrikspolitikk • Mål for utenrikspolitikken: • Maktressurser i utenrikspolitikken: ”makt”: evnen til å nå de målene 1. Sikkerhetspolitiske mål: man har satt seg (makt forutsetter forsvar av eget territorium, ressurser) ressurser og befolkning 1. Militære ressurser: 2. Økonomiske og valgpolitiske mål: avskrekke, true med eller gå utvikling og vedlikehold av handel til krig og velferd 2. Økonomiske ressurser: 3. Oppnå prestisje og respekt: stort marked, avansert atomvåpen, teknologi, kapital, stor idrettsprestasjoner og kultur bistand 4. Idealpolitikk: 3. Ideelle ressurser: miljøvern, bistand og fredsarbeid – Vatikanstaten har innflytelse • Historisk kan stater ha hatt andre mål som ekspansjon av territorium, – USA vant den kalde krigen spredning av egen ideologi eller støtte og har prestisje og til ”venner” innflytelse

Grupper av stater og virkemidler v Grupper av stater ut fra ressurser: • Småstater: de nordiske landene • Regionale stormakter: Kina, Russland, Nigeria • Supermakt: bare USA etter den kalde krigen • Sektormakt: Norge har makt på sektoren olje, i langt større grad for eksempel Saudi-Arabia v. Virkemidler i internasjonal politikk: 1. Diplomati (forhandlingsdiplomati) • Forhandlinger mellom land • Innkalling av andre lands ambassadører for å forklare landets politikk 2. Propaganda • Ofte en kamp om språkbruk: ”frigjøringskrig” eller ”terrorisme” • TV, video, radio, presse, møter, utstillinger 3. Økonomisk press og belønning • Belønning: handel, bistand • Negative sanksjoner: straffetoll og boikott 4. Fordekt aksjon • Hemmelige militære operasjoner • Rykter, bestikkelser, hjelp til opposisjon • Terror (de fattige lands våpen: asymmetrisk krigføring) 5. Bruk av militærmakt • Trusler om bruk av våpen • Direkte bruk av våpen

Faktorer som påvirker utformingen av utenrikspolitikken • Indre faktorer: – Beliggenhet – Folketall – Geografisk størrelse – Velferdsnivå q Styreform q Økonomisk system o Indre pressgrupper o Kulturelle minoriteter o Etniske minoriteter o Nasjonale medier o Nasjonale bedrifter • Ytre faktorer: – Det internasjonale systemet • Maktkamp • Folkerett • Internasjonale organisasjoner • Andre aktører – Verdensopinionen – Internasjonal handel – Problemstillinger knyttet til miljø – Internasjonale medier – Internasjonale bedrifter

Norsk utenrikspolitikk • Norsk sårbarhet – Liten befolkning – Lang kystlinje og stort havområde Ø Internasjonalt samarbeid, særlig i FN, spesielt viktig • Aktører i utenrikspolitikken – Utenriksministeren leder norsk utenrikspolitikk – Stortinget avgjør prinsipielle spørsmål og ratifiserer konvensjoner – Stortingets utvidede utenrikskomité: Stortingets kontakt med regjeringen: o Utenrikskomiteen o Stortingspresidenten o De parlamentariske lederne Ø Hemmelige møter for å heve utenrikspolitikken over partigrensene

Mer om norsk utenrikspolitikk • Skiller i norsk utenrikspolitikk – Venstresida tradisjonelt skeptisk til USA og NATO – Uenighet om tilknytningsform til EU – Strid om bistand (u-hjelp) • Indre påvirkning – Organisasjoner: næringsorganisasjoner og ideelle organisasjoner – Mediene – Folkemeningen • Ytre påvirkning – USA – en mektig alliert som vi ønsker å ha et godt forhold til – Russland – en mektig nabo som vi ønsker å ha et godt forhold til • Avtale om grenselinja i Barentshavet – EU – en mektig handelsblokk som bl. a. importerer norsk olje og gass – Andre ytre faktorer • Internasjonale organisasjoner • Transnasjonale selskaper • Internasjonale avtaler: EØS, WTO

Andre internasjonale aktører • Internasjonale statlige organisasjoner – Mellomstatlige: forutsetter enstemmighet: NATO, WTO – Overnasjonale: medlemslandene gir fra seg noe av selvråderetten: EU, FNs sikkerhetsråd • Internasjonale ikke-statlige organisasjoner (NGO) – Røde Kors, Amnesty, Attac – Setter saker på dagsorden ved effektive mediekampanjer • Transnasjonale selskaper – Shell, General Motors, IBM – Utfordrer ofte statenes makt – Statene har ofte et ambivalent forhold til dem • Nasjonale og etniske minoriteter – Nasjoner: en større gruppe der medlemmene føler fellesskap pga. språk, historie og tradisjoner – Stat: territorium med felles styre – Nasjonalstat: sammenfall mellom stat og nasjon: Bare 10 % av verdens stater er relativt homogene – Etnisk gruppe: en mindre gruppe som kulturelt skiller seg ut fra den omkringliggende kulturen (samer), noen ganger med utgangspunkt i et større nasjonalt fellesskap i et annet land (kosovoserbere) – Multinasjonale stater: tidligere Sovjetunionen og Østerrike-Ungarn – Multikulturelle stater: smeltedigelen USA, Russland, Brasil, Irak – Nasjoner på tvers av stater: kurderne

Mediene - en mektig aktør i internasjonal politikk • Mektige nyhetsbyråer og medier – Nyhetsbyråer som AFP, AP og Reuters har folk ute i felten og forsyner medier med nyheter – F. eks. CNN og BBC påvirker virkelighetsbildet • Formidler mediene et ukritisk bilde? – Med utgangspunkt i pressekonferanser – Med utgangspunkt i plantede ”nyheter” – F. eks. før og under krigene mot Irak i 1991 og 2003 og Kosovo-krigen mot Serbia i 1999 • Stormaktene etablerer egne medier for å drive propaganda: Voice of America, Radio Free Europe • Sterk vestlig dominans mht. nyhetsbyråer og medier, et unntak er nyhetskanalen Aljazeera • CNN m. fl. har egeninteresse i å øke konfliktnivået • Internett kan bidra til å styrke opposisjonsgrupper, men mediet har begrenset utbredelse i fattige land

Internasjonale statlige organisasjoner Del VI (kapittel 20 – 22)

De forente nasjoner (FN) • Den eneste organisasjonen • Oppbyggingen av FN: som omfatter alle verdens – Sikkerhetsrådet stater – unntatt noen få • Myndighet til å sette i verk militære tiltak som Vatikanstaten (fra 51 i for å trygge freden 1945 til 192 i dag) • 15 medlemmer • Målsetting: skape fred ved – Stormakter med vetorett: USA, Kina, hjelp av ”kollektiv sikker. Russland, Storbritannia, Frankrike het”, fremme menneske– 10 medlemsland velges for to år rettigheter, sosial rettferdighet og arbeid for • Landene pliktig til å følge dets vedtak miljøvern • Frivillige tiltak: partene presses og får • Grunnlaget: FN-pakten, som tilbud om mekling og utplassering av er en del av folkeretten ”fredsbevarende styrker” (konflikter skal løses med • Mulige tvangstiltak fredelige midler), – Økonomiske straffetiltak menneskerettighets– Bruk av militære midler i ”humanitær erklæringen intervensjon” og ”fredsskapende operasjoner” – Kan avgjøre om en krig er legitim

Mer om oppbygningen av FN • Generalforsamlingen (Hovedforsamlingen) – ”Verdensparlamentet”, der alle medlemsland er representert – Arbeidsoppgaver: • Diskutere og vedta anbefalinger og formulere mål og planer for FN • Motta rapporter fra andre FN-organ • Godkjenne budsjett • Velge generalsekretær og gi rammer for sekretariatets arbeid • Generalsekretæren – Forberede saker for Hovedforsamlingen og Sikkerhetsrådet: dagsordenfunksjon – FNs ansikt utad – Mekler i internasjonale konflikter – Velges for fem år

Enda mer om oppbygningen av FN • FNs sekretariat: den daglige driften av • Den internasjonale straffedomstolen i organisasjonen Haag • Det økonomiske og sosiale råd – Opprettet av FN – Samordner FNs arbeid når det – Formelt ikke en del av FNgjelder miljøspørsmål, arbeid for systemet menneskerettigheter og – Sentrale stater, for eksempel USA, bekjempelse av fattigdom anerkjenner den ikke – 54 medlemmer som velges av – Skal etterforske og dømme Hovedforsamlingen for tre år av enkeltpersoner forbrytelser gangen mot menneskeheten, folkemord • Den internasjonale domstolen i Haag og krigsforbrytelser – Dømmer i tvistemål mellom – Erstatter tidligere domstoler (for stater ut fra Folkeretten Jugoslavia og Rwanda) – Partene må være enige om å • En rekke organisasjoner tilknyttet FNlegge tvistemålene fram for systemet: UNICEF, UNCTAD, UNESCO, domstolen og villige til å følge WHO, ILO, FAO, IMF, IAEA, ICAO… dommen • FNs Høykommissær for flyktninger – To saker i året i snitt

FNs utvikling og Norges rolle • Strid om videre utvikling – FN kan på papiret synes å ha mye makt, men hemmes på mange områder • Økonomiske problemer • Avhengig av at medlemslandene stiller soldater til FN-styrker • Konflikt mellom ”ikke-innblandingsprinsippet” og ønsket om å hindre brudd på menneskerettighetene, og • Norge i FN – Norge er en ivrig tilhenger av selv om ”humanitær intervensjon” FN-systemet er brukt, har dette et uklart folkerettslig grunnlag • Trygve Lie var den første generalsekretæren • Vetoretten i Sikkerhetsrådet lammet mye av arbeidet under den kalde • Norge har vært med i krigen, men brukes også i dag mange FN-styrker – FN har prestisje ved at det er den eneste • Norge er den 7. største organisasjonen som kan gi legitimitet til økonomiske bidragsyter i maktbruk i det internasjonale systemet FN

Den europeiske union (EU) • EU er enestående i verdenssamfunnet ved at organisasjonen kan fatte vedtak som har overnasjonal karakter: De enkelte landene må bøye seg selv om de ikke er enige • Tidligere har bl. a. romerne, Karl den store, Napoleon og Hitler gjort sine forsøk på å skape et europeisk rike • Integrasjonsprosessen har følgende trekk: – Stadig flere samarbeidsområder – Stadig tettere samarbeid – Stadig flere medlemmer v Historisk utvikling • 1952: Det europeiske kull- og stålfellesskap (avtale fra 1951) – Nært økonomisk samarbeid ville føre til økonomisk vekst og hindre krig mellom Tyskland og Frankrike – Frankrike, Vest-Tyskland, Beneluxlandene og Italia • 1957: Roma-traktaten skapte EEC – En tollunion for alle industrivarer • 1967: Felles institusjoner skapte EF • 1985: Enhetsakten førte på sikt til det indre markedet med de fire friheter • 1991: Maastricht-avtalen skapte EU og ny avtale om pengeunion og euro • 1993: Det indre markedet etablert • 2007: Lisboa-traktaten: mer makt til EU-parlamentet

Utvidelser av EU • 1957: Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland, Luxemburg, Italia • 1973: Storbritannia, Danmark, Irland • 1981: Hellas • 1986: Portugal, Spania • Tidligere DDR (Øst-Tyskland) ble en del av EU ved at den tidligere kommuniststaten ble innlemmet i staten BRD, Forbundsrepublikken Tyskland (tidligere ofte omtalt som Vest-Tyskland) • 1995: Sverige, Finland, Østerrike • 2004: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta, Kypros • 2007: Romania, Bulgaria

EUs institusjoner • Det europeiske råd (EUs toppmøte) – Medlemslandenes stats- eller regjeringssjefer og EUkommisjonens president – Møtes fire ganger i året (forhandlinger i forkant) – Store saker må ratifiseres av medlemslandene (av nasjonalforsamlingen eller ved en folkeavstemning) • Ministerrådet (Unionsrådet) – Består av fagstatsrådene i medlemslandene: landbruk, forsvar, helse … – Kan vedta lover i samråd med EUparlamentet – Stemmetallet avgjøres av folkemengden i hvert enkelt land – Avgjørelser krever 71 % • EU-kommisjonen – EUs regjering, utøvende makt – Forbereder saker, foreslår lover – Leder forvaltningen: 24 000 – Kommissærene kommer fra medlemslandene, men er ikke ansvarlig overfor sine regjeringer • Europaparlamentet – 785 medlemmer valgt direkte fra medlemslandene – Medlemmer fra ulike land danner partigrupper – Mer makt overført til parlamentet i det siste (vetorett i en del saker) etter Lisboatraktaten

Mer om samarbeidet i EU • EU-domstolen – Dømmer i tvister mellom landene eller mellom landene og kommisjonen – Den kan oppheve vedtak som er i strid med EUs regelverk – Assisterer nasjonale domstoler i å tolke EUs regelverk – Treffer bindende avgjørelser for alle parter – EUs regler går foran nasjonale regler • Den europeiske nasjonalbanken – Sentralbanken i Frankfurt har ansvaret for pengepolitikken – 15 EU-land har innført EURO – Sentralbanken styrer pengepolitikken, inkludert renta • Samarbeidets tre pilarer – Det økonomiske samarbeidet • Felles landbruks-, fiskeri- og handelspolitikk utad • Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft: et felles indre marked • Felles pengepolitikken for land som er med i eurosamarbeidet – Utenriks- og sikkerhetspolitikk • En felles politikk ikke lett pga. ulik NATO-tilknytning og ulike holdninger til USA – Retts- og innenrikspolitisk samarbeid • Mot internasjonal kriminalitet • Schengen-samarbeidet om passfrihet m. m. (Norge med)

EUs utvidelser i etapper • 1950 -tallet: kjernen på seks land i Vest-Europa med Frankrike som hovedland • 1970 -tallet: Storbritannia og noen av landets nære handelspartnere (etter den franske president de Gaulles avgang) • 1980 -tallet: tidligere diktaturstater i sør • 1990 -tallet: nøytrale land etter at den kalde krigen var over, i tillegg til at det indre markedet gjorde det vanskelig å stå helt utenfor (mens Norge m. fl. valgte EØS-samarbeidet) • Etter 2000: tidligere kommuniststater (noen av dem (gjen)oppsto etter kommunismens fall) og noen små øystater i sør • 2004: 10 nye medlemsland: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta, Kypros • 2007: Bulgaria, Romania • 493 millioner mennesker totalt i dag • Mange nye språk • Fordeler: – Fattige land får økonomisk vekst – Muligheter for de rike landene (investeringer, billig arbeidskraft) – Demokrati, fred, stabilitet • Problemer: – Landbruket er tilbakestående – Billig arbeidskraft til vesten kan føre til sosial dumping – Narkotika og menneskesmugling

Samarbeid og utvikling • Andre viktige saksområder: – Charter om menneskerettigheter – Handelssamarbeid med tidligere kolonier og fattige land – Initiativ i forhold til klimaendringer • Dilemma i utviklingen av EU: Hvis man ønsker et mer demokratisk EU, må man være villig til å gi mer makt til EUparlamentet, men dette vil gjøre EU til en stat, for enkeltstatene ønsker ikke en så sterk overnasjonal organisasjon v Veien videre: • Forslaget til en grunnlov for EU møtte motstand og ble trukket tilbake • Lisboa-traktaten er en revisjon av grunnloven – Mer makt til parlamentet – Mer makt til parlamentene (nasjonalforsamlingene) på nasjonalnivå: prinsippet om at saker skal avgjøres på lavest mulige nivå – Mer effektive beslutningsprosesser (mer overnasjonalitet basert på prinsippet om ”dobbelt flertall”) – ”President” (=leder for rådet) og ”utenriksminister” (nestleder i kommisjonen) – Forslagene balanserer mellom to syn: mer føderasjon og mer makt til statene

Norge og EU • Norge og EU/EØS – Folkeavstemninger i 1972 og 1994 – Norge er med i EØS siden 1994 • En del av det indre markedet • Fiske og landbruk er ikke med – EØS-komiteen er en institusjon som overfører vedtak fra EU til EØS • Vetorett, som aldri har blitt tatt i bruk – Med i Schengen-samarbeidet • Passfrihet og samarbeid med grensekontroll • EU-debatten i Norge – Argumentene på nei-sida: • Bevare norsk suverenitet • Beskytte norsk jordbruk og fiske • Sterkt økende motstand i de siste åra skyldes trolig de store problemene som finanskrisa har ført med seg i Sør-Europa – Argumentene på ja-sida: • Solidaritet og fred • Det er viktig å være med der beslutningene (nye lover) tas (også de som har direkte betydning for Norge)

Verdens handelsorganisasjon (WTO) • De vestlige landene dominerte før, men u-land spiller en viktigere rolle i dag med 150 medlemsland • Hensikten var å unngå et fullstendig sammenbrudd som i 1929 • Et system for ikke-diskriminering • WTO har vokst ut av GATT (General Agreements on Tariffs and Trade), som ble til etter krigen – Alle land skal behandles likt, dvs. at hvis et land gir gunstige vilkår til annet, må det gi de samme vilkårene til andre land • Unntak er tillatt (EU/EØS) • Positiv forskjellsbehandling av u-land – WTO har sin egen domstol • Frihandel – WTO har stor tro på frihandel (noen medlemsland er skeptiske) – Toll på industrivarer er blitt svært redusert, også andre hinder som subsidier, tekniske handelshindringer, anti-dumping • Uruguay-runden, Doha-runden osv. – Med Uruguay-runden var målet å få med landbruksprodukter, noe som har vist seg vanskelig • Vestlige land vil beskytte bønder med subsidier • U-land vil ha adgang til markedene på like vilkår

Mer om WTO • Andre utfordringer – Tjenester (bank, utdanning osv. ) med i forhandlingene – Bør ikke-materiell rettigheter (patenter) være med? • Sammenbruddet – Motsetningsforholdet mellom fattige og rike land • Jordbruksprodukter • U-landene ønsker mer kontroll over sin nasjonale politikk på en del områder • Organisasjon og virkemåte – Krav om enstemmighet for at et forslag skal bli vedtatt – Ministerkonferansen er det høyeste organet – Daglig virksomhet • Hovedrådet • WTO-sekretariatet – Befinner seg i Geneve – Ledes av en generaldirektør

Flere organisasjoner • Pengefondet (IMF), Verdensbanken (IBRD) – Ble opprettet under krigen ved Bretton Woods-avtalene og er i dag knyttet til FN-systemet – Organisasjonene ble opprettet for å hjelpe til med å løse problemene som man trodde ville oppstå etter krigen – Begge institusjoner gir lån til fattige land og driver utviklingsprosjekter, med en sentral rolle i forbindelse med hjelp til land som er rammet av ”gjeldskrise” – De kritiseres for • Å være dominert av vestlige land og fremme markedsøkonomisk tenking • Å innføre for strenge tiltak for å få de fattige landene ”på fote” (”strukturtilpassing”) • OECD (Organization of Economic Cooperation and Development) – En organisasjon for rike land som tror på markedsøkonomi og demokrati etter vestlig modell – Har sine røtter fra Marshallhjelpen etter andre verdenskrig (fra USA til Vest. Europa for å gjenreise dem og hindre grobunn for kommunisme) – Gir råd til medlemslandene om økonomisk utvikling og politikk – Ministerrådsmøte en gang i året

Fokus på internasjonale spørsmål Del VII (kapittel 23 – 27)

Sikkerhet og fred • Fra tradisjonell til utvidet sikkerhet – Tradisjonell sikkerhet går ut på å beskytte en stats landområde mot trusler utenfra – ved å bygge ut militæret og danne allianser – Utvidet sikkerhet dreier seg om forhold som kan true en stats stabilitet og orden: • Miljøutfordringer • Epidemier • Fattigdom • Terrorisme • Borgerkrig • Organisert kriminalitet • Politisk, økonomisk, sosial og økologisk sikkerhet – Politisk sikkerhet: verne om demokratiet – Økonomisk sikkerhet: tilfredsstille folks grunnleggende behov, i utviklede samfunn å sikre velferdsgodene – Sosial sikkerhet: sikre det kulturelle og nasjonale fellesskapet mot for eksempel manneinnvandring – Økologisk sikkerhet: bekjempe nasjonale, regionale og globale miljøtrusler

Masseødeleggelsesvåpen • Kjernefysiske våpen: atomvåpen og hydrogenvåpen – Atommakter: USA, Russland, Frankrike, Storbritannia, Kina, India, Pakistan og Israel – Ikke-spredningsavtalene: De som har atomvåpen, skal ikke bidra til at de spres, og det er forbudt for andre land å skaffe seg slike våpen • Det internasjonale atomenergibyrået skal sørge for at det ikke skjer • Avtalen er underskrevet av 188 stater – Nord-Korea har trukket seg fra avtalen – Iran har undertegnet, men ønsker ikke inspeksjon • Biologiske og kjemiske våpen: ”fattigmanns atomvåpen” – Biologiske våpen • Spredning av bakterier eller virus – Kjemiske våpen • For eksempel nervegass • Lett å få tak i • Det er forbudt å bruke biologisk og kjemiske våpen i krig

Terrorisme, røverstater og mislykkede stater • Terrorisme – ”Voldelig politisk strategi iverksatt av ikke-statlige aktører” for å • Spre frykt • Bruke medier for å skape oppmerksomhet • Tvinge fram politiske beslutninger – Det som noen kaller terrorisme, kaller andre frigjøringskamp – Asymmetrisk krigføring da partene har ulike styrkeforhold – Tradisjonelle terrormål er nå så godt beskyttet terroristene søker andre mål – Redsel for at terrorgrupper skaffer seg masseødeleggelsesvåpen • ”Røverstater” og mislykkede stater – Små autoritære stater og stater som har gått i stykker – Den største trusselen mot freden i dag? – President Bush 2002: ”Ondskapens akse”: Nord-Korea, Iran, Irak, Syria, Libya og Cuba • Mislykkede stater – Statsmakten har ikke full kontroll over territoriet - og – Klarer ikke å levere offentlige tjenester • Problem for innbyggerne • Problem for verdenssamfunnet: tiltrekker terrorgrupper

USAs globale militære rolle • Ulike syn på USA • Fra unipolar til multipolar – Reddet Europa i to kriger – Bare én supermakt tilbake etter at den kalde krigen ble avsluttet (ca. 1990) – Vant over det totalitære Sovjetunionen i økonomisk • USA som verdenspoliti krigføring og rivalisering • USA som ”hypermakt” – Aggressiv imperialistisk makt – Vendepunkt 2003 • USAs overlegenhet i verden • USA invaderer Irak uten noe (eller i – 1/3 av BNP det minste tvilsomt) mandat fra FN – 1/2 av militærutgiftene • Krigen i Afghanistan tærer på ressursene – 1/2 av de største selskapene • Kina og Russland blir viktigere rivaler • EU har stadig større betydning – Rakettskjold • Beskyttelse mot atomraketter mot USA og Europa • Russland provosert • Planen oppgitt av Obama • Nye planer i forståelse med Russland

• • • NATO Canada, USA + europeiske land • En klubb av demokratier Grunnlagt i 1949 med den kalde krigen – Angrepet 11. september: § 5 i atlanterhavspakten utløst Angrep mot ett land er angrep mot alle • I Afghanistan er Norge USA helt dominerende i alliansen med i NATO-styrke, som Nye oppgaver og virkemidler siden har fått mandat fra – Fra beskyttelse mot en ytre fiende til FN stabilisering og brobygging i Europa etter – To forhold er viktig for at kommunismens fall NATO skal lykkes – Øst-europeiske stater medlemmer • Slå ned motstanden og • Russland har reagert, men blitt bygge en demokratisk beroliget ved samarbeid (kampen stat (som i Bosnia og mot terrorisme og spredning av Kosovo) masseødeleggelsesvåpen) • Unngå splittelse blant – Internasjonal militær konflikthåndtering medlemslandene utenfor kjerneområdet (Europa) – NATO har blitt en global • Vil følge folkeretten, men ikke vente aktør – verdensomspenpå vedtak i FN nende politi • Omlegging av forsvaret i NATO-land

NATOs medlemmer • Medlemmer fra starten i 1949: Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA • Medlemmer fra 1952: Hellas og Tyrkia • Medlem fra 1955: Vest-Tyskland (Frankrike var en periode utenfor det militære samarbeidet bl. a. under president de Gaulle da landet førte en mer nasjonalistisk, slik at hovedsenteret ble flyttet fra Paris til Brussel) • Medlem fra 1982: Spania • Det tidligere DDR ble i 1990 ved gjenforeningen med Vest-Tyskland (BRD) automatisk medlem som første tidligere kommuniststat og medlem av Warszawa-pakten (samtidig som sovjetiske styrker fortsatt stod i landet) • Medlemmer fra 1999: Polen, Tsjekkia og Ungarn • Medlemmer fra 2004: Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia (som alle ble EU-medlemmer samme år), Romania og Bulgaria • Medlemmer fra 2009: Kroatia og Albania • Mulige framtidige medlemmer: Georgia, Makedonia, Montenegro, Serbia, Bosnia-Hercegovina, Ukraina

Internasjonale konflikter • Regionale maktkamper – Europa preget av dette tidligere: Storbritannia mot Frankrike, Frankrike mot Tyskland, Tyskland mot Storbritannia, Tyskland mot Russland, Russland mot Tyrkia, Tyrkia mot Hellas… – Asia: Kina mot Japan, Russland mot Japan • Etniske konflikter – Hutuer mot tutsier i Rwanda – Folkegruppene i tidligere Jugoslavia • Økonomiske konflikter – Iraks okkupasjon av Kuwait • Religiøse konflikter – Katolikker og protestanter i Nord-Irland – Muslimer og hinduer i India • Ideologiske konflikter – Den kalde krigen: USA mot Sovjetunionen • Verdier og interesser i internasjonale konflikter – Ofte er det begge typer konflikter samtidig – Det er lettere å løse konflikter basert på interesser enn verdier

Norsk sikkerhetspolitikk • Historisk perspektiv – I unionstida (dvs. unionen med Danmark) trukket inn i kriger uten innflytelse av hendelsene – Ved den fulle selvstendigheten i 1905 ønske om nøytralitet – I andre verdenskrig trukket inn i et samarbeid med de vestallierte etter det tyske angrepet – I 1949 trukket inn i NATO fra starten av som følge av den kalde krigen, kommunistfrykten, utsatte beliggenhet, svake militærvesen og det militære og politiske samarbeidet med vestmaktene fra krigen • Norsk sikkerhetspolitikk under den kalde krigen: avskrekking og beroligelse – Avskrekking: • NATO ville komme Norge til unnsetning ved et angrep • Oppholdende krigføring var Norges oppgave før hjelpen kom – Beroligelse: • Basepolitikken: Ingen fremmede styrker i Norge i fredstid • Atompolitikken: Ingen atomvåpen skulle brukes av det norske forsvaret eller lagres av allierte i Norge • Militærøvelser: ikke for nær grensa til Sovjet i nord Ø Base- og atompolitikken beholdt etter den kalde krigen

Endringer etter den kalde krigen • Oppløsningen av Sovjetunionen har endret trusselbildet – Overgang fra et defensivt, stasjonært invasjonsforsvar for å slå tilbake et angrep fra øst til mobile styrker som kan settes inn i kriseområder på oppdrag fra NATO, EU, OSSE (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) og FN i • Omstridte krigsoperasjoner (Kosovo-krigen, Afghanistan) • Humanitære operasjoner • Fredsbevarende styrker – Færre baser og militærleire – Færre soldater i førstegangstjeneste – Flere spesialutdannede yrkesmilitære • Sikkerhetspolitiske utfordringer: – Store havområder med rike naturressurser – Felles grense til det nye, økonomisk sterkere Russland med tradisjonelle stormaktsmbisjoner (men spørsmålet om delelinja i Barentshavet løst i 2010) – USAs svekkede interesse for nordområdene – EUs samordning av utenriks- og sikkerhetspolitikken kan lett svekke NATOs betydning (til fordel for en organisasjon der Norge ikke er med, på bekostning av en organisasjon der Norge er medlem) – Terrorisme og internasjonal kriminalitet

Økonomi og handel • Politikk og handel henger sammen – Handel viktig for å oppfylle borgernes ønske om velferd – Omfanget av handelen har økt enormt – Politikk og handel er knyttet tett sammen – Stater og transnasjonale selskaper er viktige aktører • Fra proteksjonisme til frihandel – Proteksjonisme etter krigen • Toll, subsidier og kvoteordninger – Fra 60 -åra samarbeid for å få til mer frihandel (WTO) • Bedrifter har fått mer spillerom • Handelen har økt – En del land har forsøkt å beskytte sitt marked • Statsstøtte, ulike standarder

Former for økonomisk globalisering • Valutamarkedet – Penger er en handelsvare (spekulasjoner i valutasvingninger og ulik rente i ulike land) • Aksjemarkedet – Porteføljeinvestering (handel med aksjer for å spekulere i økt aksjepris) – Direkte investering (kjøp av aksjer for å få kontroll over et selskap) • Mest mellom rike land, men også en del til Asia • Produksjonsløsninger over landegrensene – Transnasjonale selskaper har datterselskaper eller underleverandører i ulike land • Ny internasjonal arbeidsdeling • Kolonitida: koloniene råvareleverandører • I dag: stor industriproduksjon i Asia (India, Kina) av selskaper fra Europa og USA

Økonomisk globalisering og regionalt samarbeid • Begrunnelse for globalisering • Er det riktigere å si at handelen heller er regionalisert? – Adam Smith (1729 -1790): Arbeidsdeling fører til spesialisering, og konkurransen – EU er den viktigste av de fører til at de beste ”overlever”, noe regionale organisasjonene som skaper økonomisk vekst – NAFTA (North American – David Ricardo (1772 -1823): teorien om Free Trade Association): det komparative fortrinn: Hvis alle USA, Canada og Mexico produserer det de er best til og selger til – ASEAN (Association of South hverandre, blir alle rikere East Asian Nations) • Motstand mot frihandel – MERCOSUR : Brasil, – Miljøkostnader i forbindelse med Argentina, Chile, Uruguay produksjon og transport • Noen ganger bryter det ut – Land mister produksjonskapasitet på handelskrig mellom disse områder som er viktige (våpen, mat) handelsblokkene eller mellom en handelsblokk og en – Store omstillingskostnader økonomisk stormakt – Press på lønninger kan senke nivået

Norge i verdenshandelen • Lille Norge har betydning mht. olje og gass, fisk, aluminium og skipsfart • Verdenshandelen er viktig for Norge – Norge er et for lite marked for norske selskaper – Pga. liten produksjon vi må importere over halvparten av forbruket – Handelen med Sverige, Tyskland og andre EU-land viktigst, men handelen med Kina i sterk vekst • Frihandel er gjerne positivt for Norge • Men jordbruket krever proteksjonisme Ø Vanskelige å forene i forhold til WTO • Olje utgjøre 1/4 verdiskapningen i landet vårt, over halvparten av eksporten og 1/4 av statens inntekter • Oljeproduksjonen på vei nedover, mens Norge blir mer en gassnasjon • Norske myndigheter sikret seg tidlig eiendomsretten over ressursene Ø Store skatte- og avgiftsinntekter Ø Statens pensjonsfond- Utland • Store ringvirkninger av petroleum – Underleverandører – Forskning og utvikling • Store fiskeressurser og mye eksport virker konfliktskapende – Påstander om dumpingsalg og skadelige stoffer i oppdrettslaks • Aluminiumseksport pga. billig kraft • Tradisjoner som sjøfartsnasjon – Store ringvirkninger – Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) med gunstige skatter (1987) – Norges Rederiforbund med aktiv og vellykket lobbyvirksomhet

Transnasjonale selskapers makt • De store forvalter verdier på linje med enkelte vestlige land, langt mer enn mange fattige land • Opptrer nesten uavhengig av landegrensene • Utfordrer den tradisjonelle statsmakten på mange områder – Flytter kapital og arbeidsplasser der betingelsene er best – Kan kreve økonomiske særvilkår – Bestemmer til dels arbeidsvilkår – Kan flytte dit hvor de ansatte har svakest rettsvilkår – Har i noen tilfeller krevd forbud mot fagforeninger – Kan legge press på myndighetene, som er avhengig av inntekter og arbeidsplasser • Bruker store ressurser på markedsføring og har makt over forbrukerne: – Utnytter sammenhengen mellom underholdning, livsstil og forbruk • Intern handel i transnasjonale selskaper utgjør mer enn 1/3 av verdenshandelen – Kan flytte råvarer, halvfabrikata og kapital over landegrensene til dels uten innsyn og kontroll – Tilpasser produksjonen for å redusere skatter og avgifter • Utformer reglene for handelen når det gjelder rettigheter, varemerker og patenter for å sikre langvarig fortjeneste (f. eks. programvare) • Monopoltendenser (Microsoft) • Kan bare motvirkes gjennom internasjonalt samarbeid – og FN-skatt?

Fattige stater • Å måle fattigdom • Fattigdom og globalisering – Bruttonasjonalprodukt (BNP) = – Forskjeller i verden er større enn verdien av varene og tjenestene noen gang før som er produsert i landet i ett år, – Dramatiske forskjeller i de rike ”BNP per innbygger” brukes ofte landene, der bl. a. innvandrere er for å angi hvor rikt et land er en undergruppe – Problemet med BNP som – Mediene viser forskjellene, slik at målestokk: de fattige kjenner til de andres • Sier ikke noe om fordelingen rikdom, noe som ikke alltid var innad i landet tilfelle tidligere • Bare den registrerte • Moralsk problem økonomien er med • Kan føre til konflikt • Tar ikke med forringelse av miljøet – FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI): forventet levealder, utdanning og inntekt per innbygger

Kjennetegn på fattige stater • • • Økonomi basert på jordbruk Stor grad av naturalhushold Eksport av få varer Industrien lite utviklet (endrer seg i mange land) Høy analfabetisme Sykdommer (aids osv. ) Skjev fordeling av godene Urbanisering og forslumming Lite utviklet infrastruktur Mangler demokratisk styring • Store forskjeller mellom ”u-land” – NIC-land (Newly Industrialized Countries): Taiwan, Sør-Korea, Singapore – Land der en del av befolkningen har bra levestandard: Kina, Brasil, Argentina, Mexico, India – Oljelandene, først og fremst i Midt-Østen, som vil få problemer når oljereservene er borte – MUL (de minst utviklede landene), gjerne jordbruksland (særlig i Afrika) som ofte er avhengig av ett eksportprodukt

Årsaker til at stater er fattige v Ytre årsaker: • Tidligere har vanskeligheter med å komme ut av den strukturen som ble etablert i kolonitida: råvareprodusenter og monokulturer • Skjevt bytteforhold: Prisene på råvarer er blitt dårligere i forhold til industriprodukter • Handelsbarrierer: De rike landene stenger ute bearbeidede varer og varer som konkurrerer med egen produksjon • Manglende suverenitet og kontroll: De transnasjonale selskapene kan presse de fattige landene • Utenlandsgjeld: Mange lånte penger på 70 tallet og fikk problemer med å betale tilbake pga. stigende renter og dollarkurs kombinert med fallende råvarepriser: Nye lån på harde betingelser fra Verdensbanken og Pengefondet for å betjene de gamle v Indre årsaker • Udugelige ledere og korrupsjon: Makten bygges rundt lederne pga. svak statsmakt • ”Mislykkede stater” • Økonomisk politikk – Land som prøvde å gjøre seg uavhengig av verdensøkonomien, lyktes dårlig – I dag ofte halvhjertet tilpasning til verdensøkonomien • Migrasjon: ”hjerneflukt” av dyktige, utdannede folk • Onde sirkler: Årsaker til fattigdom forsterker hverandre

Ulike løsninger på problemene • Verdensbanken og Pengefondet ønsker markedstilpasning: krav om begrensning av statens utgifter, oppbygging av infrastruktur og eksportrettet industri • Omfordeling og økt kjøpekraft i befolkningen en forutsetning for at økonomien i et land skal fungere? • ”Trade not Aid”: Samarbeid blant råvareproduserende land for å begrense produksjonen for å presse opp prisene (som OPEC) mislykkes gjerne pga. mange produsenter og i strid med WTOs prinsipper • U-landene ønsker at transnasjonale selskaper (med mye makt!) skal etablere seg hos dem • Sletting av u-landsgjeld en forutsetning? • Bærekraftig utvikling en forutsetning for framtida

I positiv eller negativ retning? • Positiv – Økt levealder – Andelen fattige redusert – Kvinner får færre barn – Forventet levealder har økt – Barnedødeligheten er halvert • Negativ – Aids-epidemien i Afrika – Mange ekstremt fattige og underernærte – En del har ikke blitt med på utviklingen, særlig på landsbygda • De fleste har fått det bedre, men det er store og synlige forskjeller mellom landene, noe som fører til konflikter, bl. a. pga. globalisering av informasjonen og migrasjon • Det er store forskjeller innad i de rike landene (særlig innvandrere faller utenfor)

Norsk utviklings- og fredspolitikk • Ca. 20 milliarder i bistand, blant de land i verden som gir mest • Mål for norsk bistand: – Økonomisk og sosial utvikling i fattige land – Fred, menneskerettigheter og demokrati – Bærekraftig utvikling – Lindre nød ved katastrofer – Likestilling • Multilateral bistand – Mesteparten av bistanden gis til internasjonale organisasjoner, særlig FN (støtte til trengende - og støtte til FNs arbeid) • Bilateral bistand – Kanaliseres gjennom NORAD og Utenriksdepartementet – En tredel av denne bistanden formidles av ikke-statlige organisasjoner (Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norges Røde Kors, Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp osv. ) – Gjeldsslette og tollfri adgang til det norske markedet for MUL-landene – Norsk fredspolitikk • Aktivt fredsdiplomati i Midtøsten (”Osloavtalen”), Guatemala, Sri Lanka, Bosnia, Sudan, Filippinene og Colombia • Arbeidet mot landminer

• Verden er helt avhengig av fossilt brensel (olje, gass og kull) • Olje er viktigst: – Transport – Produksjon – Elektrisk energi – Olje som byggemateriale (f. eks. plast) Olje og gass • Spenning i energimarkedet – Olje er viktig for et lands forsvarsevne og økonomi – Landene som ikke dekker sitt behov ved hjemlig produksjon, har et problem – USA er avhengig av oljeimport fra Midtøsten – Kina er helt avhengig av oljeimport og vil inn på det afrikanske markedet – Transporten foregår på verdenshavene med strategisk viktige streder som Hormuzstredet og Afrikas Horn – Barentshavet kan bli viktig hvis det er mye olje og gass der • Oljeprisen og den globale økonomien – Høy oljepris fører til høy pris på produksjon av varer og kan dempe den økonomiske veksten – Tilbudet på markedet avgjøre i stor grad prisen – IEA er oljeimportørenes klubb

Norge og olje • Norge er ett av de landene som eksporterer mest olje • Oljeproduksjonen er på retur, mens gassproduksjonen blir viktigere etter hvert • Gassen eksporteres til Europa • Norge er ikke med i Opec – Land i andre regioner (Midtøsten, Afrika, Indonesia, Latin-Amerika), som i utgangspunktet er fattigere og mindre industrialiserte, og som gjerne er mer avhengig av oljeeksporten – Norges allierte er stort sett oljeimportører • Norge ønsker stabile priser og forutsigbarhet • Staten eier 60 % av aksjene i Statoil. Hydro, – som er et transnasjonalt selskap med interesser i mange land, noe som noen ganger er et menneskerettighetsproblem

Miljøpolitikk • De viktigste miljøproblemene: – Økt drivhuseffekt økt temperatur, ørkenspredning, mer ekstremvær og stigende verdenshav – Fare for økologisk sammenbrudd hvis ikke utviklingen snus – Politikerne står overfor valget mellom økonomisk vekst og bærekraftig utvikling – Norge har et spesielt ansvar som oljeeksportør – Kina er det landet i verden som har størst CO 2 utslipp, og ved økt industrialisering og bilbruk kan dette øke drastisk • Allmenningens problem: (allmenning: et område eller en ressurs som er felles) i tillegg til drivhuseffekten: – Redusert biologisk mangfold – Svekket ozonlag skader dyr, planter og mennesker – Ødelagt jordsmonn og vann • Avfall og gift forurenser ferskvannet • Jorderosjon og synkende grunnvann – En stat kan løse problemet innad ved lover som gir felles regler, men verdenssamfunnet har ikke noe overordnet lovgivingsmakt – Ingen vil ta ansvar hvis andre gjør det – Problemet kan løses med • Internasjonalt bindende avtaler • Overnasjonalt samarbeid • Kvoter eller oppstykking av områder eller ressursene (havretten)

Viktige årsaker til problemene • Virkninger av industrialiseringen: – Utslipp av gifter: ”forurensning” – Økt levestandard har ført til økt energibehov og økte CO 2 -utslipp – Produksjonen flyttes til steder med lave miljøkrav • Feil priser: – Miljøkostnadene er ikke regnet inn i prisen på en vare • Fattigdom kan føre til miljøproblemer – Høye fødselstall – De fattige tyner ut jorda/hogger regnskog – Ikke midler til å rense drikkevannet og kloakk – Industri uten renseanlegg • Problemer med å få statene til å bli enige: – Effektene av forurensningen rammer ikke likt • Varmere klima og økt vannstand • Ulike kostnader ved miljøverntiltak for fattige og rike land – U-landene oppfatter det som om de hindres i en utvikling som de rike har gjennomgått – Problemer med å måle utslipp og prinsipp for å dele ut kvoter – Kostnadskrevende tiltak kommer først framtidige generasjoner til gode

Internasjonalt samarbeid i FN om miljøvern • Mye forskning i FNs klimapanel • Montreal-protokollen -87: I 1990 ble produksjonen av HFK-gassene (som ødelegger ozonlaget) vedtatt stoppet innen 2000 • Konvensjonen om biologisk mangfold i Rio de Janeiro – 92: Hensikten var å stoppe reduksjonen av biologisk mangfold og regulere bruken av bioteknologi: ”Bærekraftig utvikling” • Klimakonvensjonen – 92: Begrense drivhuseffekten ved å begrense utslippene av CO 2 ved at I-landene skulle stabilisere seg på 1990 -nivå og u-landene skulle rapportere om utviklingen, en intensjonsavtale som ikke er juridisk bindende • Kyoto-avtalen -97: Industrilandene skulle kutte utslippene med 5, 2 % i forhold til 1990 (varierende % for de ulike landene), og avtalen åpner for at land kan øke utslippene ved å redusere i andre land: ”kvotehandel”, men USA, Kina, India og Brasil har ikke ratifisert avtalen • Bali-møtet 2007: ingen forpliktende avtale, men en framdriftsplan, der USA ønsker å være med i prosessen v Dilemmaer: • Kloden tåler ikke et forbruksmønster i de fattige landene som tilsvarer det som er i de rike, men de rike vil ikke redusere sitt forbruk, og de fattige kjemper for å overleve eller øke sitt forbruk • Demokratiproblemet: Politikerne skal få tilslutning fra folket (som tenker kortsiktig? ), mens de må ta avgjørelser som påvirker framtidige generasjoner (som ikke har stemmerett)t • En bærekraftig utvikling er mulig, mente Brundtlandkommisjonen hvis ny teknologi tas i bruk, og hvis penger og teknologi overføres til de fattige landene

Norsk miljøpolitikk • Som stor olje- og gasseksportør har Norge spesielle forpliktelser • Medregnet denne eksporten er Norge en ”klimaversting” • Norge har forpliktet seg til å redusere utslipp av klimagasser innen 2012 til et nivå som ikke er høyere enn 1 % over 1990 -nivået – Hadde økt med 8 % fra 1990 til 2006 – Vannkraft (som Norge har hatt muligheter til å bygge ut langt mer enn de fleste andre land) kan neppe gjøres mer miljøvennlig mht. til klimagasser – Virkemidlet CO 2 -avgift er oppbrukt • Norges mål er 10 % under 1990 -nivå, noe som også skal oppnås ved kvotehandel • Det skulle satses mye på CO 2 -fangst, men ”månelandingen” er foreløpig utsatt • Spenningsfelt mellom miljøpolitisk bevissthet og politisk press fra energikrevende industri

Menneskerettighetene Del VIII (kapittel 28 – 29)

Utfordringer for menneskerettighetene • Vår tids slaver: Den raske industrialiseringen i Asia har revet millioner av mennesker opp fra landsbygda til harde vilkår i industrien, ofte produsenter på oppdrag fra vestlige selskaper – Få rettigheter – Farlig arbeid – Dårlig lønn – Barnearbeid • Trafficking: unge jenter fra fattige land som blir lurt til rike land og prostitusjon • Omfanget av dette globale problemet: – 200 millioner i slavelignende forhold – 10 -15 millioner av dem utnyttes svært grovt • Straff og fangebehandling: q Dødsstraff v Er dødsstraff i strid menneskerettene (retten til liv)? v 62 stater praktiserer dette, bl. a. Kina, India, Pakistan, Iran, Nigeria, USA, en rekke små stater i Asia og Afrika v Kina henretter flest (også for andre forbrytelser enn mord) v USA: eneste vestlige demokrati: • Henretter mindreårige da forbrytelsen ble begått • Afroamerikanere 34 % q Tortur ofte ikke en del av statenes politikk, men de hindrer det ikke q Guantanamo-fangene: offisielt ikke krigsfanger (Genevekonvensjonen)

Diskriminering • Utsatte kvinner – De fleste land i verden er mannsdominert • India – Abort av jentefoster – Utilstrekkelig mat, helse og skolegang – Tvangsgifte som mindreårig • Sørlige delen av Sahara – Kjønnslemlestelse av jentebarn • Bosnia bl. a. – Voldtekt som våpen i krig • Diskriminering og rasisme – Mange føler seg isolert i sitt nye hjemland – I India lever kastesystemet videre – Homofile blir diskriminert mange steder • Fattigdom gjør det vanskelig å utvikle andre menneskerettigheter i en stat • Fattigdom er i en del tilfeller resultatet av den urettferdige økonomiske strukturen i verden • Minoritetsgrupper er ofte svært utsatt – en viktig utfordring er å utvikle demokratiet i multikulturelle stater • Medier og menneskerettigheter – Arbeidet for menneskerettigheter er avhengige av at mediene kommer til fordi mange stater er svært følsomme overfor kritikk

Norge og menneskerettighetene • Norge var tidlig et foregangsland i • Politi og rettsvesen kampen for menneskerettighetene – Bruk av varetektsfengsel – Fire internasjonale konvensjoner – Tilfeller av justismord om menneskerettigheter – Virkemidlene i kampen mot innarbeidet i norsk lov i 1999 og terror i strid med rettssikkerhet ble bindende for norske • Det flerkulturelle samfunnet myndigheter og norske borgere – Rasisme og fordommer – Fokus på menneskerettighetene i – Striden rundt Muhammed. FN tegningene i 2006 – Bistand til fattige stater – Minoriteters religionsfrihet • Kritiske spørsmål mht. utsatte grupper – Religionsundervisning: KRL-faget – Barn (asylsøkere, rusofre m. m. ), – Religiøse plagg: niqab, hijab syke, eldre og funksjonshemmede – Kulturelle og religiøse minoriteter • Positive utviklingstrekk – Samenes rettigheter • Når det gjelder utdannelse, – Homofile: partnerskapsloven integrering i samfunnet og det sosiale fellesskapet, vold, – Overgrep mot tatere og romansettelser, diskriminering… folket avdekket

Det internasjonale menneskerettighetssystemet v Fra moral til jus: • Moral og kultur er ulik i ulike land, for land som gjør overgrep mot sin befolkning, kan skjule seg bak det i tillegg til at de henviser til statenes selvbestemmelsesrett • I de siste 60 åra har imidlertid verdenssamfunnet fått på plass et juridisk bindende internasjonalt regelverk som i en del tilfeller rettferdiggjør inngrep i landene • Dette systemet har fremdeles mangler ved at det ikke er enhetlig, for samarbeidet varierer fra region til region, og tolkingene av menneskerettighetene varierer v Menneskerettighetene i FN • Målene for FN – En effektiv forvaltning av det eksisterende systemet – Få flere land til å slutte seg til systemet (konvensjonene) – Utvikle systemet for menneskerettigheter videre • Verdenserklæringen om menneskerettigheter – Underskrevet av alle landene i FN, men vagt formulert og ikke bindende

FN-konvensjoner • Menneskerettighetskonvensjonene – Konvensjonene er juridisk bindende – Konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter • I 1976 hadde nok land skrevet under til at de kunne tre i funksjon • I dag har 150 stater sluttet seg til – I tillegg til konvensjonene som går på individets rettigheter, kommer ”folkenes rett til selvbestemmelse”, men innebærer dette retten til selvstyre for minoriteter? • Andre viktige FN-konvensjoner – Konvensjoner mot tortur, folkemord og rasediskriminering – Konvensjoner som skal beskytte utsatte grupper • Kvinner • Barn • Urbefolkninger • Iverksetting av menneskerettighetene – Konvensjonene er ikke et mål i seg selv, men det viktige er å sørge for at de blir fulgt, og dette kan gjøres ved at konvensjonene blir en del av de enkelte landenes lovverk

Organisering av FNs arbeid • FNs menneskerettighetsråd – Består av 49 stater – Har både faste møter og krisemøter – Landrapporter: en detaljert rapport for 50 stater hvert år (alle statene i løpet av fire år) – Rapportører og arbeidsgrupper: rapporterer om et spesielt geografisk område eller et spesielt problem (barneprostitusjon, flyktninger osv. ) – Rådgivende ekspertgrupper: framtredende eksperter som gir råd til Menneskerettighetsrådet – Klageprosedyre: enkeltpersoner eller organisasjoner kan fremme klager som behandles av to arbeidsgrupper som rapporterer til rådet • FNs høykommissær for menneskerettigheter – Innhenter informasjon om brudd på menneskerettighetene – Opplæring og rådgiving om menneskerettighetsspørsmål • Sikkerhetsrådet og straffedomstolen – Sikkerhetsrådet kan gå tiltak for å hindre brudd på menneskerettighetene • Fredsbevarende styrker kan settes inn – Sikkerhetsrådet kan også rapportere inn mistanke om krigsforbrytelse inn for den internasjonale straffedomstolen

Regionalt arbeid • Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen – Europarådets menneskerettighetskonvensjon ble til i 1953 (stor kulturell likhet i Europa) • Innholdet ligner på FNs menneskerettighetskonvensjon • Mer effektivt system for å avdekke brudd – Enkeltborgere kan klage inn saken sin for den internasjonale domstolen i Strasbourg – Samarbeidet i Europarådet har lettet overgangen fra diktatur i Øst-Europa – OSSE spilte en viktig rolle for å skape respekt for menneskerettighetene under den kalde krigen og overgangen til demokrati i øst (valgobservasjon) – EU har strenge krav om respekt for menneskerettighetene for å bli medlem • Samarbeid om menneskerettigheter i Amerika og Afrika – OAS (Organisasjon av amerikanske stater) – AU (Den afrikanske union) • har begge ordninger som minner om ordningene i Europa, men den afrikanske er svakere enn de andre

Utfordringer • Menneskerettighetene er ikke et indre anliggende, men mange land forsvarer seg med statenes selvbestemmelsesrett • En del forhold har gjort menneskerettighetsarbeid vanskeligere det siste tiåret – Kinas økonomiske vekst – USAs krig mot terror – Russlands mer aggressive politikk • Håp om bedring – Reformer innen FN – Arbeidet til stadig sterkere menneskerettighetsorganisasjoner – Moderne medier og kommunikasjon • Sentralt for å få til forbedringer – Selvbestemmelsesretten må vike – Det må bli et mer enhetlig syn på innholdet i menneskerettighetene • Problemer og tiltak: – Kampen for menneskerettightene taper i en verden med knappe ressurser – Myndighetenes ønske om kontroll med befolkningen i kampen mot terror og (organisert) kriminalitet – Folkelig engasjement i organisasjoner (Amnesty) – Boikottaksjoner – Medienes søkelys – Krav fra bedrifter o. l. – Effektivisering av statlige organisasjoner – Tradisjoner om at enkeltindividet må underordne seg fellesskapet (Øst-Asia)